Lurer på hvor lang tid det tar før Disney fjerner denne:
Norsk president i 2012?
Vi har ikke hatt en «norsk» presidentkandidat siden Jimmy Carters tidligere visepresident Walter Mondale tapte alt bortsett fra hjemstaten Minnesota til Ronald Reagan i 1984.
Med nå er håpet lysegrønt (eller kanskje heller mørkeblått) for at senator John Thune fra Sør Dakota kan gå i ringen for å vinne Republikanernes nominasjonsvalg i 2012.
Thune sa til Wolf Blitzer i The Situation Room på CNN før helgen at han vil erklære sitt eventuelle kandidatur tidlig på nyåret. Men han mente at hele løpet vil avgjøres av hvorvidt Sarah Palin stiller:
- Jeg tror at om hun melder seg på, så vil det forandre forutsetningene for mange mennesker, sa Thune. (Og man får vel tro at han her inkluderer seg selv).
- Hun har en fantastisk oppslutning der ute, særlig i de tidlige primærvalgstatene. Dette blir ikke en valgkamp hvor du kan starte på nasjonalt nivå. Alt skjer i rekkefølge, og du må klare deg gjennom visse stater. Hun har en stor base.
Det er en stor artikkel/portrettintervju i konservative The Weekly Standard som har satt i gang spekulasjonene rundt Thune. Artikkelen trekker frem alle hans sterke sider som skal kunne appellere til begge sider i det splittede Republikanske partiet:
Thune største politiske prestasjon på nasjonalt nivå var at han klarte å slå Demokratenes minoritetsleder i senatsvalget i 2004, Tom Daschle.
Før Tea Party-bevegelsen flytta grensesteinene noen meter til høyre, ble han regnet som tilhørende det partiets konservative fløy. Han var på tale som visepresidentkandidat for McCain i 2008, angivelig for å tekkes høyresiden i partiet. (McCain fant som vi husker en annen måte å gjøre det på). Han er evangelisk kristen, var en sterk motstander av stimuluspakkene til både Bush i 2008 og Obama i 2009 og har vært en ihuga motstander av homoekteskap.
Tilgjengjeld stemte han for TARP - Troubled Assets Relief Program – som Bush lanserte på tampen av sin presidentperiode so en gavepakke til finanssektoren for å redde verdipapirer i vanskeligheter. Og han er en tilhenger av øremerkede midler. Det er en slik støtte som har gitt andre Republikanere vanskeligheter med Tea Party-folket.
Washington Post’s Chris Cilliza mener at Thune kan bli en «Republikansk Obama», og skriver at han «speiler Obamas evner og talenter: karismatisk og pen, men med en fundamentalt motsatt oppfatning om statens rolle i menneskers liv».
Thunes bestefar på farsiden kom fra Norge og grunnla Thune’s Hardware Store i Sør Dakota. Thue refererer ofte til bestefaren i taler han holder, og beskrev utvandringen til Amerika slik i en tale til våpenlobbygiganten National Rifle Associations «Feiring av Amerikanske verdier»-kongress i Washington for tre år siden:
I 1906 kom to norske brødre som het Matthew (!) og Nicolai Gjelsvik til dette landet fra Norge. Den eneste engelsken de kunne var ordene «apple pie» og «coffe», som de hadde fått mye på vei over.
Da de kom til Ellis Island på vei til Sør-Dakota og ble de spurt hva slags navn de ønsket i det nye landet, fant de ut at Gjelsvik ville bli for vanskelig å stave og uttale for folk, så de valgte navnet på gården der de hadde arbeidet på i Berjin, (det må være Bergen) Norge, som het Thune.
Slik ble Nicolai Gjelsvik til Nick Thune, min bestefar. Han startet en varehandel som senere ble en jernvarehandel og fostret opp tre sønner gjennom den store depresjonen. Den mellomste sønn var min far, Harold, en dyktig basketballstjerne ved University of Minnesota.
Så da er Norgeshåpet tent for presidentvalget om to år. Det nærmeste norskamerikanere har vært Det ovale rom siden Walter Mondale er for øvrig Bushs rådgiver (og «hjerne», i følge noen), Karl Rove. Roves adoptivfar var norsk, og Rove åpnet sin memoarbok Courage and Consequenses i fjor med følgende norskevits:
Har du hørt om den norske bonden som elsket sin kone så høyt at han nesten fortalte henne det?
-
Er Frp Norges Teselskap?
Det kan se slik ut i denne annonsen for Foreign Policy¨. I artikkelen «Tea Parties of the World» kåres
«The Norwegian Progess Party» til en av de fem «gærneste anti-statlige bevegelsene i verden», i celebert selskap med England, Nederland, Japan og Kina.
I følge artikkelen har partiet et «ekstremt standpunkt» i innvandringspolitikken, og «tjener på frykten for den islamske innvandringen, med partileder Siv Jensens advarsler om at landet gjennomgår en snikislamisering».
Journalistene Joshua Keating og Jared Mondschein skriver videre at partiet får ros fra konservative skribenter i USA «for sin suksess med en anti-skattepolitikk i det som tidligere var regnet som en bastion av demokratisk sosialisme».
Jeg har gjort stabssjef Geir Mo i FrP oppmerksom på artikkelen, og han har sendt meg følgende e-post:
Jeg registrerer dette med et halvveis oppgitt skuldertrekk. At det finnes mye uvitenhet om norsk politikk og FrP rundtom vet vi. Dette synes å representere det samme. En del av kildebruken deres er Raymond Johansen, samt en artikkel i Guardian som synes å hevde at FrP skal sammenlignes med National Front og Dansk Folkeparti, noe som man i Norge vil vite er helt feil.
FrP er heller ikke en ”crazy” bevegelse, men et anerkjent politisk parti hvis politikk på dette ene området skiller seg ut fra den øvrige partielite. Men den er altså ikke ”verre” enn at den gjennomføres i bl.a. Danmark – og at flere og flere land ser at det er nødvendig å stramme inn. Noe altså FrP har varslet i årevis.
For øvrig er henvisningen til 1000 og AIDS test feilaktig.
Henvisningen til at andre partier ikke vil arbeide sammen med oss er også feil, noe du vet. Vi samarbeid med flere partier i nær sagt halve Norge – så også i Stortinget. Høyre er klar for regjering og KrF nærmer seg.
Det er ellers verdt å merke seg at Foreign Policy ble grunnlagt av Samuel Huntington i 1970, mannen som formulerte «Clash of Civilazations»-teoriene som er så populære blant innvandringsskeptikere i den vestlige verden. Bladet eies og drives nå av The Washington Post Company som er mest kjent for avisa med samme navn.
Barry + Sarah = Sant
USA er inne i en opprivende brytningsperiode. Men i den oppdiktede byen Riverdale, hvor tegneseriefiguren Archie, og vennene hans Krona, Betty og Veronica har levet i et slags uforanderlig femtitalls-Amerika de siste seksti årene, møtes Barack Obama og Sarah Palin til et uskyldsrent stevnemøte over en sjokolademilkshake.
De to møtes i en fortsettelsesserie, som kommer i kioskene først om noen måneder, for å hjelpe de evigunge elevene på Riverdale High med skolevalget. Egentlig er det Archie og hans hovedfiende Reggie som stiller til valg, men kampen blir så hard at det må toppolitikere til for å rydde opp.
Omslaget på det første nummeret kan også være et slags snilt forhåndsvarsel om et tema som kan komme til å prege nyhetsbildet de neste to årene. Hvis Palin gjør alvor av antydningene om å stille som presidentkandidat mot Obama i 2012 har vi ikke sett det siste av dem sammen.
Det kan derfor være verdt å huske på at i 2008 var det en annen kvinne som var Obamas hovedmotstander, og at det endte med en tegneserieaktig happy ending. I dag er hun utenriksminister i hans regjering, og ting er tilsynelatende så idyllisk mellom dem at å dele en milkshake slett ikke virker utenkelig.
Presses til tv-studio
Både konservative og liberale talkshowverter sitter på gamle kompromitterende klipp med Tea Party-aktivisten og senatorkandidaten Christine O’Donnell som de truer med å vise om hun ikke stiller på programmene deres.
Dette er klippet alle snakker om i USA for tiden. Republikanernes senatorkandidat, Christine O’Donnell sitter på Political Incorrect til Bill Maher for for elleve år siden og nærmest skryter av hvordan hun «flørtet med trolldom» – «witchcraft» – i ungdommen.
- Jeg flørtet med trolldom, men jeg ble aldri med i noen heksering, sier hun.
- En av de første datene jeg hadde med en heks foregikk på et satanisk alter. Det var skvettet litt blod der, og sånn.
Ikke akkurat den perfekte bakgrunnen for en representant for den sterkt konservative teselskapsbevegelsen som har satt seg fore å gjenoppbygge de amerikanske verdier. Da klippet begynte å gå sin seiersgang på tv-kanalene og YouTube avlyste hun da også tv-opptredener på de politiske programmene søndag formiddag, hvor hun var invitert etter sin overraskende seier i primærvalget mot den mer moderate republikaneren, og tidligere guvernøren, Mike Castle.
(Det de kjemper om er for øvrig visepresident Joe Bidens gamle senatsplass)
Men på tv må hun nok, for det er mer der det kommer fra. O’Donnell opptrådte hos Maher på «Political Incorrect» hele 22 ganger som del av et synserpanel, og nå sier Maher at han vil slippe et nytt klipp hver uke, helt til hun stiller opp eksklusivt hos han.
- Jeg sier bare, Christine, dette er som en gisselsituasjon, For hver uke som går uten at du stiller, slenger jeg ut en ny, død kropp, sier Maher.
Og det er ikke bare Maher som sitter på godbiter. O’Donnell har en snakkesalig ungdom bak seg, og var også på MTV i 1996 og snakket om viktigheten av seksuell avholdenhet før ekteskapet, og at onani var å sammenligne med utroskap.
(Noe som har fått tv-komikerne til nærmest å slå baklengs saltomortale av glede. O’Donnell er nemlig 41 år og ugift. «Jeg har på følelsen av at hun er like mye mot onani som Bristol Palin er mot sex før ekteskapet», flirer Jimmy Kimmel.)
Nå viser for så vidt klippet til MTV bare en ung jente som gjerne vil bekjenne seg til høye idealer, idealer som fremheves av nettopp teselskapsbevegelsen. Men selvfølgelig er de også pinlige, og de underminerer hennes autoritet.
Og O’Donnell trenger all den autoritet hun kan samle om hun skal ha noen sjanse til å velges inn i Senatet. Tunge folk i det Republikanske partiet, som George W. Bushs gamle rådgiver Karl Rove, gikk ut mot henne før primærvalget og mente at hun ikke var valgbar. (Hun har også hatt en rotete privatøkonomi som har skapt flere problemer for henne).
Hun har stort sett jobbet som kommentator og aktivist på høyresiden og har ikke hatt noen valgte tillitsverv. Men i juli ble hun anbefalt av the Tea Party Express på grunn av sine grunnlovskonservative standpunkter. Og da en velsignelse fra Sarah Palin også tikket inn, fikk hun den vinden i ryggen som hun trengte, og som gjorde henne til en del av det konservative grasrotopprøret mot sentrum og ledelsen i det Republikanske partiet.
OPPDATERT: Nå har jeg akkurat sett Bill O’Reilly, de konservative tv-kommentatorenes eldre statsmann på Fox News, og det viser seg at selv han kan sitte på kompromitterende materiale.
Etter å ha snakket litt om hvordan de liberale mediene driter seg ut når de prøver å drite ut O’Donnell, kommer det:
«Jeg prøver å være skvær mot Christine O’Donnell. Hun har vært gjest her i programmet et par ganger, og vi har en del sprø greier som hun sa. Vi vil ikke vise det foreløpig. Jeg syns ikke det er relevant – foreløpig. Vi vil fortsatt gjerne at O’Donnell kommer til programmet. Vi skal ikke injuriere henne, jeg ønsker bare å se om hun er den beste kandidaten.»
Det er gudhjelpe meg bare en ørlite tynnere skjult trussel enn den Bill Maher kom med. Det kan bli en lang høst med Christine O’Donnell-klipp og vitser.
Fatwaen som forsvant
BROOKLYN/VG: Friheten er i ferd med å lukke seg rundt Salman Rushdie.
Jeg blir ofte spurt om hvilken av romanene som er min egen favoritt, sier Rushdie.
- Sannheten er at jeg er like sykt lei av dem alle sammen.
Publikum ler begeistret, og Rushdie smiler belevent selvtilfreds.
Vi er på et arrangement på den årlige store litteraturfestivalen i Brooklyn, og Rushdie er egentlig ikke hovedpersonen på akkurat dette arrangementet. Han skal samtale, som det heter. med den langt yngre indiske forfatteren Tishani Doshi om hennes debutroman, «The Pleasure Seekers».
Men Rushdie pludrer i vei om seg selv på tørrvittig, britisk vis, og overstråler nok debutanten en smule.
Det er ikke så farlig for meg, jeg har egentlig bare kommet for å se og høre Salman Rushdie.
Det er 12. september 2010 i Brooklyn, og den siste uken frem til det vonde jubileet har vært preget av harde konfrontasjoner, trusler om brenning av Koranen, protester mot et muslimsk kultursenter på Ground Zero og meningsmålinger som viser at stadig flere amerikanere tror at Rushdie er muslim.
Og her sitter Salman Rushdie, forfatteren som en gang var kjernen i den kulturkonflikten noen nå får sivilisasjoner til å tørne sammen. Forfatteren som var så beskyttet at ikke engang hans nærmeste visste hvor han befant seg.
Den dødsdømte dikteren som dukket opp med stort sikkerhetsoppbud på Aschehougs hagefest i 1992, noe som med stor sannsynlighet var foranledningen til at hans norske forelegger William Nygaard ble skutt utenfor sitt hjem i Dagaliveien i Oslo året etter.
Mannen som har levd med to millioner dollar dusør over sitt hode utlovet av Irans åndelige leder ayatollah Khomeini for 21 år siden under en fatwa som «ikke kan kalles tilbake» av andre enn Allah himself.
Mens den muslimske verden og vesten ellers ser ut til å skru opp konfliktnivået flere hakk, spaserer selvsamme Rushdie inn på podiet i downtown Brooklyn, det boområdet i USA med den største muslimske befolkningsgruppen, for å stille på et arrangement som har vært offentlig kjent i minst en måned.
Det står ikke en ring av sikkerhetsvakter rundt ham. Det var ingen kontroll av vesker i døren. Billettene til presentasjonen ble delt ut gratis en time tidligere til alle som gad å stå ti minutter i kø i regnværet.
Jeg har hatt et spesielt forhold til Rushdie-saken siden jeg som ung, ikke altfor erfaren, men desto ivrigere journalist i Arbeiderbladet, fikk tak i et eksemplar av den engelske utgaven av «The Satanic Verses» noen dager etter at Khomeini hadde utstedt fatwaen i 1989.
Sammen med kollega Øyvind Johnsen oversatte jeg i hui og hast de kontroversielle passasjene og overtalte vaktsjefen til å slå det opp på forsiden under tittelen: «Her er de forbudte ordene».
Vi var godt fornøyd med resultatet. Men så begynte folk å ringe og spørre om vi var blitt gærne, Fatwaen gjaldt ikke bare Rushdie, men alle som bidro til å spre det blasfemiske budskapet.
Dagbladet slo opp at William Nygaard var omfattet av dødsdommen. Og på Dagsrevyen sto ekspeditøren på storkiosken over gaten for der jeg bodde på Grønland frem og sa at han «vil ikke ha noen problemer med å drepe denne mannen» – altså Rushdie.
Jeg mannet meg opp og gikk innom storkiosken og spurte hva han mente med det. Han var litt fortvilet over hvordan det var kommet ut på Dagsrevyen, men forklarte at hvis Rushdie hadde fornærmet en milliard muslimer sååå mye (han viste frem en usynlig centimeter mellom tommel og pekefinger), så ble det verdens største fornærmelse til sammen.
Senere gikk Islamsk Råd rettens vei for å få stoppet den norske utgivelsen av boken, og under det forberedende rettsmøtet gikk en ung muslim rundt og delte ut en brosjyre som het «Can you stomach the best of Rushdie?» («Har du mage til det beste av Rushdie») hvor konklusjonen var:
«Størknet i sin elendighet, måtte han kveles av sine egne svinskheter slik at han kan dø en feigings død, hundre ganger om dagen, og når døden til slutt innhenter ham, kan han småkoke i helvete for all evighet».
(Kommentaren fortsetter under bildet)
Det gikk ikke slik, som vi vet. Han kastet seg inn i popkulturen, han ble en celebritet, han stilte på scenen med U2, han gjennomgikk tre høyprofilerte ekteskap og viste seg offentlig med en rekke skjønnheter fra Bollywood.
Og et eller annet sted på veien har altså dødsdommen visnet hen og mistet sin kraft. Og Rushdie har kommet til et punkt hvor han sier at han er klar for å skrive sin historie fra februar 1989 og fremover.
Det blir utvilsomt en av de viktigste bøkene om vår tid.
PS! Selv fikk jeg bare én negativ reaksjon på publiseringen av de blasfemiske passasjene i Arbeiderbladet. Det var fra forlaget, som syntes oversettelsen min var «sørgelig dårlig».
(Denne kommentaren sto på trykk i VG Helg lørdag 18. september)
President Palin…?
Sarah Palin kan tenke seg å stille som presidentkandidat om to år «hvis det amerikanske folk er klare».
- Hvis det amerikanske folk skulle være klar for noen som er villig til å riste i dem, og villig til å vende tilbake til sannheter som har vært testet over tid, og hjelpe å lede vårt land mot en mer bedre og tryggere fremtid, og hvis de tror jeg kan være den ene, og om det var best for min familie og for vårt land, så ville jeg selvfølgelig gi det en sjanse, sa hun til Fox News fredag.
Hun understreket i all beskjedenhet at hun ikke var sikker på at hun var den rette personen, og at hun følte at hun fikk utrettet mye «uten noen tittel».
Sarah Palin kom fredag til Des Moines i Iowa, staten hvor de første primærvalgene avholdes tidlig i 2012, og hvor en seier mange ganger har vist seg å bli styrende for hvem som blir både Demokratenes og Republikanernes kandidat.
Spekulasjonene om at hun ville benytte anledningen i forbindelse med den årlige middagen til tidligere president Ronald Reagans ære har vært massive i forkant. Og ikke overraskende var det FoxNews, hvor Sarah Palin er en betalt medarbeider, som fikk scoopet.
En rekke andre Republikanske politikere som blir tillagt presidentambisjoner har vært innom Iowa det siste året for å gjøre seg kjent; Minnesotas tidligere guvernør Tim Pawlenty, tidligere speaker i Representantenes hus, New Gingrich, og Mitt Romney og Mike Huckabee som begge prøvde å bli Republikanernes kandidat forrige gang.
Men ingen av dem har en slik «starpower» som Palin, som etter den mislykkede valgkampen som McCains visepresidentkandidat i 2008, har maktet å bli den kanskje mektigste enkelt personen i det Republikanske partiet, til tross for at hun ikke har noen formell posisjon, og til tross for at hun hoppet av guvernørjobben i Alaska etter halvgått løp.
Palin har imidlertid bedre tid enn noen annen kandidat før hun trenger å erklære sitt kandidatur. Hun trekke store folkemengder hvor enn hun viser seg og trenger ikke jobbe om noen lojal base før en valgkamp.
Noen tror også at flørtingen med hvorvidt hun skal stille ikke er mer enn koketteri for å holde interessen rundt sin egen person varm, selge flere bøker og trekke seere til sin nye tv-serie «Sarah Palins Alaska».
Det er imidlertid liten tvil om at kretsen rundt Obama krysser fingrene for at hun skal gjøre alvor av planene. De håper opplagt at Palin som kandidat vil splitte det Republikanske partiet og få moderate Republikanere til å bli hjemme, eller til og med stemme på Obama, slik mange gjorde for to år siden.
Også blant journalister og kommentatorer har ideen god grobunn. En valgkamp mellom Palin og Obama har stoff i seg til å bli enda mer spektakulær enn de to rundene Obama gikk i 2008, ført mot Hillary Clinton og senere mot McCain.
Amerikana langs veien
Man skal ikke langt utenfor New York før man finner levende rester av USA fra midten av det forrige århundret, fra de tiårene landet manifisterte seg som en supermakt og begynet å «kolonialisere vår underbevissthet» (som Wim Wenders har kalt det) med varige inntrykk fra sin egen kultur.
Jeg har alltid hatt lyst til å oppleve en ekte Drive In-kino, helt siden jeg hørte om disse fantastiske nymotens tingene som barn på seksti/søttitallet. Men innen jeg kom meg til USA på åttitallet var bransjen mer eller mindre drept av videobølgen – trodde jeg.
På vei gjennom Black River Village (for et fantastisk navn) som ligger like ved Lake Ontario på grensen til Canada kom jeg imidlertid forbi denne åpenbart høyst operative Drive In-kinoen.
Dessverre måtte jeg videre i programmet og måtte derfor stå over. Men det ligger en fin billedserie fra en av filmvisningene her. Og her er en liste over operative Drive In-kinoer i hele USA.
