«HOLD SAMMEN!»

Jeg så det flere steder rundt på Ullevål, og andre begynte å fortelle om observasjoner i andre bydeler. Noen steder sto det bare «Oslo» med hjerter der O-ene skulle vært.

På mange måter var graffitien forløperen til rosemarsjen, til hele den mektige demonstrasjonen av samhold som oppsto i dagene etter den forferdelige fredagen.

Kanskje kommer det til å stoppe der. Kanskje kommer det til å utvikle seg videre – slik det gjorde i New York.

Før sommeren, i mine siste uker som VG-korrespondent i USA, begynte jeg sammen med fotograf Thomas Nilsson på et større prosjekt som aldri ble helt fullført om å dokumentere 11. september-graffitien som var oppstått etter terrorkatastrofen i 2001.

Slik traff vi Joe Indart.

Joe er født i Puerto Rico, men flyttet til Brooklyn som barn. Som alle andre reagerte han med sjokk da flyene smalt inn i tvillingtårnene den klare septemberdagen og satte New York og verden i flammer.

Og som tusener av andre reiste han inn til Ground Zero og meldte seg til tjeneste. Men han hadde ikke den spesialkompetansen som skulle til og ble bedt om å reise hjem igjen.

Frustrert og rastløs og full av virketrang malte han et diger amerikansk flagg på en mur bak en parkeringsplass i Gerritsen Beach, Brooklyn, hvor han bor.

Mens han malte kom folk bort til han og takket. Mange gråt. Og Joe skjønte at her hadde han funnet noe.

Da vi traff ham, var han i ferd med å restaurere et av sine første og største veggmalerier på nordflanken av et gatekjøkken i nabolaget.

Det er et klassisk Indart-motiv, som inneholder flere av de kjente elementene fra 11. september symbolikken:

Den amerikanske ørnen. Flagget. Og selvfølgelig, Tvillingtårnene, som to obelisker mot solnedgangen. Navnene på brannmennene fra nabolaget som ankom står skrevet på en egen liste.

Og over det hele, sitatet fra troskapseden som alle skolebarn avlegger hver morgen:

«…og frihet og rettferdighet for alle».

Joe er en av de mest produktive veggmalerne innen 11. september-sjangeren i New York, med nærmere 50 dekorerte vegger. Men han er langt fra den eneste. I alle de fem store bydelene finner man store fresker på murer og vegger som inneholder stort sett de samme elementene.

Brannmenn. Flagget. Ørnen. Frihetsgudinnen. Og, helt obligatorisk, tvillingtårnene. Noen ganger bare som silhuetter. Andre ganger som lysende tårn. Noen ganger i brann. Noen ganger i ruiner.

Maleriene står gjerne i nærheten, eller rett og slett på de lokale brannstasjonene. Og da med navnene, og ofte også ansiktene, til brannmennene som omkom den fryktelige dagen.

Joe har laget en egen, hvor fire brannmenn erstatter de fire presidenthodene på Mount Rushmore. Nå reiser han rundt i Brooklyn på fritiden og flikker på og pusser opp veggmalerier som er i ferd med å forfalle.

Ikke alle veggmaleriene får en like omsorgsfull behandling som Joes. De fleste ble malt i løpet av de første to-tre årene etter 11. september.

Nå er mange i ferd med å forsvinne. Noen males over, andre bare forvitrer. Men ytterst få er ødelagt av annen graffiti.

- Taggerne lar bildene våre stå i fred, sier Joe.

- De viser respekt på sin måte.

Det er ingen andre enn kunstnerne selv og eventuelt gårdeierne hvor de er malt som tar seg av veggmaleriene. Jeg gjorde et par henvendelser til museet på Ground Zero for å høre om de hadde foretatt noen form for registrering av de forskjellige bildene, men fikk ikke en gang svar.

Men i nabolagene hvor de står, overalt hvor vi så dem i Brooklyn, i Queens, i Bronx og på Staten Island, bryr folk seg om dem. Antagelig gir de et bedre uttrykk for de folkelige minnene om det som skjedde enn mer fancy minnesmerker inne på Manhattan.

Jeg tenker på veggmaleriene når jeg passerer «Hold sammen!» i Sognsveien hver morgen. Sammenlignet med New Yorks veggmalerier er den bare for en primitiv tagg å regne.

Men den sier noe viktig om spontanreaksjonen på terrorhandlingene.

«Hold sammen!» -oppfordringen ble overmalt etter noen dager, men

opphavspersonen ga seg ikke så lett og skrev det på nytt.

Jeg håper det får stå til evig tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Som en av verdens mest kjente New Yorkere må jeg nesten spørre deg; hvor var du da du fikk høre at Osama bin Laden var drept?

- Jeg satt i en bil som kjørte opp 8th Avenue. Vi var på vei hjem fra en restaurant og kona mi fikk en tekstmelding fra en venn. Vi var bare på vei hjem.

- Hva tenkte du da du fikk høre det?

- Vel, jeg hørte ikke detaljene om hvordan det hadde skjedd før senere. Det kjentes så bra, og så viktig for oss amerikanere, at vi gjorde det på en kul måte. Jeg tror verden ser på oss som litt for store og litt for klønete, men dette var en liten, smart og veldig israelsk aksjon. Det var bra for oss, og det var bra for president Obama. Alle presidenter blir vanligvis husket for én ting. Reagan er husket for å bli skutt og Clinton er husket for, ja du vet. Og dette er det Obama kommer til å bli husket for.

- Du tror dette kommer til å definere hans ettermele?

- Helt sikkert. Og det er bra.

- Så du på da han latterliggjorde Donald Trump på pressemiddagen i Det hvite hus kvelden før aksjonen?

- Ja, haha, fantastisk

 - Han hadde allerede gitt ordren mens han sto der..

- Dette er hinsides min menneskelige fatteevne. At noen kan levere en komediemonolog – han er ikke engang komiker – og han leverer den så bra, når han må ha vært under et så enormt press.

- Du syns han holdt en profesjonell standard?

- Han leverte jo så bra! Jeg likte særlig vitsen om hvordan Trump måtte ta den vanskelige avgjørelsen om han skulle sparke Meatloaf eller Gary Busey, og han konkluderte med: Bra håndtert, Sir. Og dette er mens han har bedt et Navy SEAL Team om å dra til Pakistan for å eliminere bin Laden. Det var helt hysterisk.

- Du hadde en liten meningsutveksling med Trump selv..

- Ja.

- Bidro det til tilfredsstillelsen?

- Njaei, hehe, egentlig ikke.

- Tror du måten han håndterte alle disse tingene på, Trump, fødselsattesten, bin Laden, den siste uken har gitt Obama større tillit i befolkningen?

- Disse begivenhetene kommenterer hverandre helt hinsides det perfekte. Folk som Trump henger seg fullstendig opp i små, idiotiske, meningsløse ting bare for å distrahere folk som Obama, som gjør en viktigere jobb. Og når så dette (bin Laden-aksjonen) hender akkurat når det gjør, så spør du deg selv: Er det noen som skriver manus her? For det er så perfekt. Det var som et globalt tilbakevising av idiotiet.

- For meg er det mest utrolige likevel du har lederen av den frie verden som eliminerer lederen for verdens ondskap, og det er bare én bokstavs forskjell i navnet deres. Det er som om noen ved navn Sitler skulle ha tatt livet av Hitler. Hva er oddsene for dette, alfabetisk, mattematisk? Tenk å bli drept av en fyr som heter det samme som deg på en bokstav nær. Det gjorde alltid inntrykk på meg under valgkampen når Obama og Biden stilte opp sammen: Biden er jo en sammenpressing av Bin Laden. Så du har Osama/Obama, bin Laden/Biden. Og på toppen av det hele har du mellomnavnet «Hussein» som er den andre hovedfiendens navn. Utrolig dårlig manusarbeid, ingen vil tro på noe sånn.

Seinfeld lanserte sin egen nettside fredag hvor han legger ut klipp av seg selv fra hele karrieren.

-Jeg så klippet fra din første tv-opptreden i1977, og du hadde stilen din inne allerede da. Hvordan er det å se seg selv igjen på den måten?

- Du tenker ikke på det som deg selv. Det er som å finne et brev du skrev for mange år siden, og det er som om noen andre ar skrevet det. Alt det den personen tenkte og følte på den tiden har ikke egentlig noe med deg å gjøre.

- Er det smertefullt?

- Ja. Smertefullt. Pinlig. Alle de tingene der.

- Så hvorfor gjør du det?

- Vel, jeg måtte gjøre det. Jeg følte at jeg er personen til å avgjøre hva som skal huskes av det jeg gjorde. Det er ingen andre som kan gjøre det.

- Er det på grunn av YouTube?

- Ja, noe av det. Alt trengs ikke å legges ut, fordi ikke alt er bra, men noe av det er bra. Så jeg måtte bestemme hvilke deler. Dette er bare om stand up. For stand up-fans og unge mennesker som er interessertiI det. Folk på 8,9,10,11 år, det er da de begynner å interessere seg for slikt.

- Men du vil ikke blogge, tweete eller gå på Facebook?

- Nei.

- Hva slags bruksforhold har du til nettet?

- Jeg bruker det bare som alle andre til å kikke ut, skaffe meg informasjon og se hva som skjer. Det er veldig bra for obskure hobbyer. Jeg blir interessert i veldig små ting, som produksjonen av folkevogner i England etter 1947. Alt jeg trenger å gjøre er å skrive inn noen stikkord og så kommer det side på side om temaet. Hvordan det ble gjort, hvorfor britene overtok styringa etter krigen i stedet for russerne eller amerikanerne. Det virker som uttalelsen «jeg vet ikke» kommer til å forsvinne veldig snart.

- Hvordan er materialet ditt forskjellig fra tidligere?

- Min interesse har alltid ligget i hvor langt ned du kan demontere noe. I begynnelsen kunne jeg gå et eller to skritt og nå kan jeg gå tre, fire fem skritt. Jeg vil liksom ta klokka og plukke den fra hverandre helt ned til hver minste bestanddel og legge alt utover bordet, slik at jeg kan se hva som er feil.

- Så hvor lang tid tar det å skru sammen en vits så den fungerer perfekt?

- Godt spørsmål. Jeg er sjelden komfortabel med noe før jeg har skrudd og filt på det i et år.

- Hvor lenge har du jobbet på forestillingen du kommer med til Norge?

- Vel forskjellige jeg har jobbet med forskjellige deler til forskjellige tider, jeg tar ikke tiden. Jeg planlegger ikke hvert show i detalj heller jeg bare går på scenen og prater om det jeg føler for den kvelden, innen for rammen av det materialet jeg bruker.

 - Du har fått tre barn siden tv-serien sluttet. Hvordan har det påvirket deg som komiker?

- Det har gitt meg flere morsomme ting å snakke om, ting som gjør det lett for andre mennesker å forholde seg til. Det å ha en familie er det beste som kan skje en komiker. Eller egentlig bare å ha en baby, fordi det setter i gang så mange mekanismer og operasjoner i livet ditt … gifter folk seg i Norge, eller får de bare barn?

- Vi gifter oss, ja..

- Hvor mange prosent?

- Det er jeg usikker på, men i Oslo ender rundt halvparten av alle inngåtte ekteskap med skilsmisse.

- Vel, det er normalt.

- Det er mulig vi har flere borgerlige ekteskapsinngåelser.

- Er nordmenn interessert i religion?

- Ikke veldig. Det er en av de store forskjellene på oss og dere: Dere har ingen statskirke og landet ble grunnlagt av folk som rømte fra statskirkene i Europa, men det er et veldig religiøst land. I Skandinavia har vi statskirke som alle automatisk blir innmeldt i når de blir født, og vi bryr oss knapt om religion i det hele tatt.

- Virkelig? Hva med jødene? Blir de også innmeldt i kirken?

- Nei, hehe, hvis du tilhører andre kirkesamfunn, hvis du er katolikk, jøde eller muslim, blir du vel ikke innmeldt i statskirken.

(Det ser ut som Seinfeld gjør mentale notater et øyeblikk)

- Hvordan er det å se på tv-serien nå?

- Jeg ser ikke noe særlig på den. Jeg ser vel i grunn ikke på den i det hele tatt. Da vi ga ut DVDene la vi kommentarspor på de forskjellige episodene, og det var veldig gøy. Men ellers ser jeg dem aldri. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror det er fordi det er vanskelig for meg å slappe av når jeg ser dem. For jeg slappet ikke av da jeg laget dem. Det var mange andre fine ting ved å lage dem, men det var ikke avslappende. Det var bare å prøve å gjøre episodene så bra som mulig, uke etter uke. Når du lager 22 til 24 episoder på åtte-ni måneder er det en sinnsyk periode av livet. Så det er vel derfor jeg ikke ser dem, fordi jeg tenker på hvor mye panikk jeg hadde da vi laget dem.

- Men da du så dem, syns du at de hadde holdt seg?

- Ja, stort sett. Elektronikken og hårsveisene har forandret seg. Og vi brukte ikke mobiltelefoner, det er vel den største forskjellen.

- Hvordan var gjenforeningen på «Curb your Entusiasm»?

- Det var kjempegøy.

- Ga det mersmak?

- Egentlig ikke. Hvorfor skulle jeg sette i gang med noe jeg allerede har gjort som vil bli mindre moro og få dårligere mottagelse og generelt bli av dårligere kvalitet? Det ville være som å komme fra et deilig måltid på en veldig god restaurant og si: la oss stikke over til bensinstasjonen og få oss noe mer å spise.

- Men fristelsen må jo være der..?

- Nei. Herregud, nei!

 - Drukner de deg ikke i lukrative tilbud?

- Jeg lot meg aldri kjøpe da jeg var blakk engang. Jeg lar meg ikke motivere av penger, da hadde jeg antagelig spilt i serien fremdeles. Jeg tror det var Humphrey Bogart som sa at det den eneste gleden du kan ha av penger er at du kan fortelle de rike og mektige hvor de kan stappe dem.

- Høres kult ut.

- Japp. Jeg gjorde det nylig. Det er helt topp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det blir ikke Tina Fey som spiller Sarah Palin, men Julianne Moore, en av USAs ledende kvinnelige filmskuespillere.

Men hvem bør ha de andre rollene? Jeg har i all beskjedenhet funnet mine favoritt kandidater, men er åpen for flere forslag.

Will Smith som Barack Obama

Det er jevnt over to skoler i denne diskusjonen her borte: De som vil ha Denzel Washington og de som vil ha Will Smith. Jeg heller litt mot Washington her, men ørene ble avgjørende.

Regina Taylor som Michelle Obama

Jeg har ikke sett Regina Taylor siden hun spilte hovedrollen som hushjelpen Lilly Harper i tv-serien «I’ll fly away» tidlig på nittitallet. Men helt siden første gang jeg så Michelle Obama har jeg tenkt at Taylor kunne ha spilt henne. Det er imidlertid mulig at hun er blitt for gammel i mellomtiden.

Hope Davis som Hillary Clinton

Her er castingjobben allerede gjort. Hope Davis gjorde en overbevisende innsats som Hillary i HBOs film «The Special Realtionship» fra 2009 om forholdet mellom Bill Clinton og Tony Blair. Hun var nesten bedre enn originalen.

John Travolta som Bill Clinton

Han ligner egentlig ikke, men Travolta var så fantastisk som «Jack Stanton» – en dårlig skjult Clinton-kopi – i «Primary Colours» fra 1998, at vi gjerne ser ham igjen.

Ryan Cutrona som John McCain

Cutrona er best kjent som svigerfaren til Don Draper i Mad Men. En flott karakterskuespiller som som kunne fått mye ut av McCain-rollen.

 Jack Mcbrayer som John Edwards

OK, denne åpenbaringen fant jeg på nettsiden The Daily Beast som hadde forslag til rolleliste i en film om Edwards-skandalen. Men om du bare har sett en eneste episode av komiserien «30 Rock» så vet du at Jack Mcbrayer som hillbilly-assistenten Kenneth er født til å spille John Edwards.

Kathy Bates som Elizabeth Edwards

Et ikke helt enkelt valg (forfatter Mark Halperin selv har foreslått Rosie O’Donnell), men jeg tror Bates har format til rollen som den nå avdøde Elizabeth Edwards, som ikke får noen pen behandling i boken.

Ted Danson som Mitt Romney

«Mitt Romney ser ut som den amerikanske presidenten i en kanadisk film», sa David Letterman en gang.  Jeg tror Ted Danson kunne fått mye moro ut av rollen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en prøvelse å være bileier her for tiden. Først faller det en halvmeter snø på bilen. Så kommer snøplogen og pløyer all snøen i veibanen på toppen.

Jeg har etterhvert lært meg at plogen er kraftigst på høyresiden, og siden nesten alle gatene er enveiskjørte lønner det seg å få seg en plass på venstresiden av gata når det er snøstormvarsel.

Men jeg er ikke den eneste som har skjønt dette, så kampen om plassene er hard, og stemningen kan minne litt om folk som prøvde å presse seg ut av Pompeii da Vesuv begynte å rumle for alvor.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tirsdag holder Obama talen om landets tilstand. Hans egen tilstand har ikke vært bedre på lenge.

Det foregikk et slags absurd teater i den amerikanske Kongressen forrige uke, da Representantenes hus vedtok å oppheve Obamas helsereform med 245 mot 189 stemmer.

Absurd, og fullstendig bortkastet tid i denne omgang, fordi det Demokratiske flertallet i Senatet har gjort det klart at de ikke en gang kommer til å ta opp forslaget til avstemningen. Det er altså snakk om en rent symbolsk handling fra Republikanernes side, noe de lovet sine velgere i valgkampen at de skulle gjøre.

For Obama føyer det seg inn i en rekke begivenheter de siste månedene som får han til å virke adskillig sterkere i rollen enn han gjorde under de mange valgnederlagene i november.

Han innkasserte flere politiske seiere om homofile i forsvaret, skattekutt, støtte til 11. septemberofre og matsikkerhet, rett før jul.

Han håndterte skytemassakren i Tucson på en måte som avtang respekt langt inn i Republikanernes rekker.

Og med forrige ukes symbolske avstemning i Representantenes hus, bidro opposisjonen i realiteten til å understreke sin egen maktesløshet og minne velgerne på at Obama har holdt et av sine største løfter fra valgkampen i 2008 om å gjennomføre en helsereform.

Det har gitt resultater. Flere målinger i forrige uke viser at oppfatningen av Obama som president er på høyde med hva den var i august 2009, da Tea Party begynte å mobilisere for alvor.

Kanskje har Tea Party brent av kruttet sitt for tidlig. Kanskje vil de komme sterkere tilbake. Men faktum er at Obamas  er helt i rute i forhold til de to presidentene han selv har prøvd å dra mest lærdom av de siste tredve årene; Ronald Reagan og Bill Clinton.

Alle tre ble valgt på en begeistringsbølge. Alle tre falt raskt i oppslutning etter hvetebrødsdagene og fikk en kraftig smell i mellomvalgene.

De to eneste valgte presidentene etter krigen som ikke har klart å vinne en ny periode, George Bush Sr og Jimmy Carter, hadde ikke på langt nær de samme problemene de to første årene av sin periode, men falt som steiner sammen med økonomien i løpet av det siste året fram mot valget.

Og økonomien vil være nøkkelen for Obama også, slik den var det for Reagan og Clinton. Både Reagan og Clinton hadde en oppslutning på det lavere førtitallet da økonomien snudde litt iver halvveis i deres første presidentperiode, og lå på nærmere 60 da de ble gjenvalgt snaut to år senere.

Så sånn sett er Obama i rute. Landet har riktignok vært inne i en dypere resesjon denne gangen enn den var på begynnelsen av 80- og 90-tallet. Men sjansene for en bratt opptur er dermed også større.

Men den viktige gruppen av uavhengige velgere i midten mellom Republikanere og Demokrater er fortsatt delt, og det er de som vil avgjøre valget. Mange av dem syns han har fått utrettet for lite.

Det største problemet Obama kan møte er en ny, omfattende terroraksjon som koster amerikansk liv.

Til tross for hvor upopulær George W. Bush var de siste årene av sitt presidentskap, scoret han hele tiden høyt på sikkerhet: Amerikanerne følte at han gjorde dem trygge.

Obama er på langt tynnere is her. For hver terroraksjon som har vært avverget siden han ble tatt i ed, har det gått en usikker skjelving gjennom meningsmålingene. Er han tøff nok? Er han sterk nok? Har terroristene blitt sterkere siden Obama ble president?

Det var denne nagende Bushs tidligere visepresident Dick Cheney spilte på da han sa til NBC for en uke siden at han håpet Obama hadde det samme engasjementet for å hindre et nytt terror angrep som han selv og Bush hadde, men at «det vil vi ikke få vite før det skjer».

Det er nettopp på dette området at Obama har svelget størst kameler og brutt flest valgløfter. Det er lite som har forandret seg i sikkerhetspolitikken siedn han overtok fra Bush, Guantanamo, fanger holdes fortsatt uten lov og dom og selv om «Krigen mot terror» har skiftet navn til «Oversjøiske beredskapsoperasjoner», er lite i realiteteten forandret siden Bush gikk av.

Det har gitt ham problemer på venstresiden i USA, noe som vil gjøre det vanskelig å gjenskape den begeistringsbølgen han ble valgt på forrige gang.

Men utover å krysse fingrene for at sikkerhetspolitikken – og at Republikanerne skal nominere en drømmekandidat som Sarah Palin – kommer Obama til å ha fokus på to ting frem mot 2012: få arbeidsledighetstallene ned under åtte prosent, og prøve å holde på flest mulig av kampstatene han vant i 2008: Colorado, Florida, Indiana, North Carolina, Ohio, Virginia og Wisconsin.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en ellers nødvendig og poengtert debatt mellom VGs kommentatorer om hvem som er størst, best og viktigst i rocken av Neil Young, Bob Dylan, Elvis Presley, Doug Sahm (sic) og The Beatles, har det dessverre sneket seg inn en feil som kan virke støtende på våre lesere.

«Det er verken Neil Young eller Bob Dylan som har representert den rytmiske musikkens viktigste tilstedeværelse på kloden», skrev Yngve Kvistad på søndag, i et i utgangspunktet klokt og ryddig forsøk på å sette skapene der de skal stå.

«Det korrekte er Paul McCartney og John Lennon. I den rekkefølgen».

Hallo?

Komponisten av «Obla-di Obla-da» foran komponisten av «In My Life»?

Adjø!

Feilen må ha oppstått fordi den vanligvis så solide Kvistad hadde et forbigående illebefinnende som følge av opplevelser i barndommen.

Kvistad begynte å høre på Beatles i svært ung alder, og som smårollinger flest satte han mest pris på de tøysete sangene om gøyale folk i gule undervannsbåter og rampete Maxwell Edison som fant på så mye tull og fanteri med sølvhammeren sin.

Men han innser selvfølgelig at Paul McCartneys viktigste bidrag i musikkhistorien var å strø et lag med musikalsk sukkerlake over John Lennons rå, ubehandlede kunstneriske uttrykk, slik at det kunne pakkes inn som kommersiell pop, selges til intetanende tenåringer over hele verden, og dermed forandre den vestlige sivilisasjon for all fremtid.

Vi kan alle enes om at Paul McCartney lagde noen nynnbare popmelodier fra tid til annen. Men man må aldri glemme at mannen også har ansvaret for «Wild Honey Pie».

Det kan nok være forskjellige oppfatninger blant medarbeiderne på VGs kommentaravdeling i trivielle saker.

Men i de viktige spørsmålene, Nato, Forsvaret, Monarkiet, EU-medlemskapet og nødvendighet av edruelighet i salderingsdebatten, har vi alltid stått samlet – og jeg tar det som en selvfølge at vi også gjør det i denne saken.

For å sitere John Lennon himself: «You may say I’m just a dreamer. But I’m not».

PS «Revolution No 9»? Det var Yoko, ikke John!!! Hvor mange ganger må jeg si det, Yngve?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG

Du skriver i artikkelen ”Dryppet øynene med lim” (18.10):  ”Men forleden tok hun feil flaske(,) og fikk en dråpe superlim rett på øyeeplet.”.

Ordet “feil” er egentlig kun et substantiv, som brukes feilaktig som både adjektiv og adverb.  Hvis “feil” virkelig var et adjektiv, måtte det kunne bøyes etter kjønn og tall, vi skulle da kunne si “Han gikk inn i feilt hus” og “Jeg fikk feile opplysninger”.  Hvis “feil” var et adverb, måtte vi kunne si “Det blir feilt å gjøre det på den måten”.

Slikt er det jo imidlertid ingen som sier eller skriver, men det betyr jo at “feil” egentlig ikke er noe adjektiv eller adverb.   Selv om du ikke skulle være enig med meg i det ovenstående, kan vi ikke være enige om at det hadde gått like bra å skrive   “Men forleden tok hun gal flaske, …”?

Med vennlig hilsen

Xxx

Med vennlig hilsen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De blinker med lysene på Aker sykehus. Fra nyttår begynner overføringen av pasienter og ansatte til Ahus, som altså ikke er et møbelvarehus på Lillestrøm, men et supersykehus for fremtidens pasienter.

Jeg liker det ikke. Aker sykehus har vært mitt sykehus siden jeg ble trillet inn dit første gang for snart 25 år siden med en brukket kneskål.

Siden har jeg fått to barn på Aker. Hatt tre operasjoner på Aker. Tilbrakt 30 og 40-årsdagen min på Aker. Og for bare noen uker siden tok jeg farvel med faren min der.

Kort sagt; for meg betyr Aker sykehus liv og død.

Jeg er ikke kompetent til å melde meg på i debatten om lokalsykehus og nedleggelser. Helseindustrialistene har sikkert rett, det er argumenter, ikke følelser som må være styrende – og her har jeg bare følelser å bidra med.

Så da en kollega gjorde meg oppmerksom på et intervju med superkirurg Erik Fosse som sammenlignet virksomheten på Aker – og andre lokalsykehus – med «folk som springer rundt i bunad i gamle, fredete bygninger», kjente jeg en irrasjonell og gammeltestamentlig forurettet harme av den typen som pleide å overmanne salige John Alvheim fra Fremskrittspartiet i tv-debatter, skyllet over meg.

For personalet på Aker, legene, pleierne, hjelpepleierne, portørene, renholderne, jordmødrene og fysioterapeutene er det nærmeste jeg har kommet engler på jorden.

De har vært der i noen av de mest intense øyeblikkene i livet til meg og mine nærmeste. De har tatt i mot, stelt, oppmuntret, undersøkt, pleiet, forklart, hjulpet, trøstet og helbredet oss.

Og den gangen helbredelsen ikke lenger var innen rekkevidde var de også der, og hjalp oss gjennom det vanskeligste.

Jeg har aldri forlatt Aker sykehus uten at livet mitt har vært ugjenkallelig forandret. Og jeg har aldri forlatt det uten å føle dyp takknemlighet til de som jobber der.

Egentlig tror jeg ikke på Gud, englene, Julenissen eller Paradiset. Men hvis jeg mot formodning skulle ta feil, er jeg sikker på at det står en byggeklar tomt i Himmelen og venter på englene fra Aker sykehus.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eliot Spitzer, New Yorks skandaliserte eks-guvernør og eks-statsadvokat har hungret etter et comeback på den offentlige arenaen nesten siden det øyeblikket han sto med sorry hundeøyne og en sønderknust kone ved sin side og ba sin familie, New Yorks velgere og det amerikanske folket generelt om unnskyldning for sine «private feiltrinn».

(Les: han hadde benyttet seg av tjenestene til en organisert prostitusjonsring, samtidig som han nådeløst hadde forfulgt andre politikere og embetsfolk for deres «private feiltrinn»).

Den åpenbart smarte og ambisiøse Spitzer har gjort en lang runde med Mea Culpa-intervjuer.  (Han presterte riktignok å si at det var bedre å gå til prostituerte enn å være utro, fordi hans synd ikke inkluderte et emosjonelt svik) Han fulgte opp med å skrive politiske kommentarer og analyser hos Washington Post og nettavisen Slate. Så ble han mer ledig i formen og stilte på løsslupne programmer som  Comedy Centrals «Colbert Report» og «Real Time with Bill Maher» på HBO.

Og i går friskmeldte han seg som en «tørrlagt politiker» med sitt eget tv-program i prime time på CNN, «Parker and Spitzer».

Parker er Kathleen Parker, en selverklært «rasjonell konservativ» kommentator som har gått lysløypa gjennom alle de politiske prateprogrammene de siste årene, som gir et sympatisk inntrykk, og som skal være en konservativ motvekt til den liberale Spitzer.

Og hvis dette høres ut som CNNs gamle, gravlagte konsept «Crossfire», så er det riktig. Parker og Spitzer er riktignok litt blidere der de lissomkrangler om økonomi, politikk og andre aktuelle temaer. Spitzer er neste litt for blid, han babler i vei som en overivrig skoleflink guttunge som har gjort noe galt og nå skal overbevise lærern om at det aldri skal skje igjen.

Men programmet sier egentlig mest om CNNs desperasjon. Når ikke de store nyhetssakene dominerer dagsorden, et  terrorangrep, et presidentvalg, et jordskjelv, faller kanalen stadig lengre bak konkurrentene FoxNews og MSNBC.

Parker og Spitzer er et forsøk på å gjøre programmene litt mer ideologiske, litt mer provoserende og dermed litt mer engasjerende. Men de har tøff konkurranse fra bombastiske sluggere som Bill O’Reilly til høre for seg på Fox og Keith Olberman til venstre for seg på MSNBC.

Og dermed blir de to nykommerne liggende å flyte i midten som lunkent vann, for å låne en metafor fra Spinal Tap.

Det eneste egentlige attraksjonen ved programmet er bisarroaspektet ved Spitzers fortid. Og den fascinasjonen vil antagelig ha forsvunnet i god tid før jul.

(Programmet er lagt ut klippvis her.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende