Bedringens vei

Tirsdag holder Obama talen om landets tilstand. Hans egen tilstand har ikke vært bedre på lenge.

Det foregikk et slags absurd teater i den amerikanske Kongressen forrige uke, da Representantenes hus vedtok å oppheve Obamas helsereform med 245 mot 189 stemmer.

Absurd, og fullstendig bortkastet tid i denne omgang, fordi det Demokratiske flertallet i Senatet har gjort det klart at de ikke en gang kommer til å ta opp forslaget til avstemningen. Det er altså snakk om en rent symbolsk handling fra Republikanernes side, noe de lovet sine velgere i valgkampen at de skulle gjøre.

For Obama føyer det seg inn i en rekke begivenheter de siste månedene som får han til å virke adskillig sterkere i rollen enn han gjorde under de mange valgnederlagene i november.

Han innkasserte flere politiske seiere om homofile i forsvaret, skattekutt, støtte til 11. septemberofre og matsikkerhet, rett før jul.

Han håndterte skytemassakren i Tucson på en måte som avtang respekt langt inn i Republikanernes rekker.

Og med forrige ukes symbolske avstemning i Representantenes hus, bidro opposisjonen i realiteten til å understreke sin egen maktesløshet og minne velgerne på at Obama har holdt et av sine største løfter fra valgkampen i 2008 om å gjennomføre en helsereform.

Det har gitt resultater. Flere målinger i forrige uke viser at oppfatningen av Obama som president er på høyde med hva den var i august 2009, da Tea Party begynte å mobilisere for alvor.

Kanskje har Tea Party brent av kruttet sitt for tidlig. Kanskje vil de komme sterkere tilbake. Men faktum er at Obamas  er helt i rute i forhold til de to presidentene han selv har prøvd å dra mest lærdom av de siste tredve årene; Ronald Reagan og Bill Clinton.

Alle tre ble valgt på en begeistringsbølge. Alle tre falt raskt i oppslutning etter hvetebrødsdagene og fikk en kraftig smell i mellomvalgene.

De to eneste valgte presidentene etter krigen som ikke har klart å vinne en ny periode, George Bush Sr og Jimmy Carter, hadde ikke på langt nær de samme problemene de to første årene av sin periode, men falt som steiner sammen med økonomien i løpet av det siste året fram mot valget.

Og økonomien vil være nøkkelen for Obama også, slik den var det for Reagan og Clinton. Både Reagan og Clinton hadde en oppslutning på det lavere førtitallet da økonomien snudde litt iver halvveis i deres første presidentperiode, og lå på nærmere 60 da de ble gjenvalgt snaut to år senere.

Så sånn sett er Obama i rute. Landet har riktignok vært inne i en dypere resesjon denne gangen enn den var på begynnelsen av 80- og 90-tallet. Men sjansene for en bratt opptur er dermed også større.

Men den viktige gruppen av uavhengige velgere i midten mellom Republikanere og Demokrater er fortsatt delt, og det er de som vil avgjøre valget. Mange av dem syns han har fått utrettet for lite.

Det største problemet Obama kan møte er en ny, omfattende terroraksjon som koster amerikansk liv.

Til tross for hvor upopulær George W. Bush var de siste årene av sitt presidentskap, scoret han hele tiden høyt på sikkerhet: Amerikanerne følte at han gjorde dem trygge.

Obama er på langt tynnere is her. For hver terroraksjon som har vært avverget siden han ble tatt i ed, har det gått en usikker skjelving gjennom meningsmålingene. Er han tøff nok? Er han sterk nok? Har terroristene blitt sterkere siden Obama ble president?

Det var denne nagende Bushs tidligere visepresident Dick Cheney spilte på da han sa til NBC for en uke siden at han håpet Obama hadde det samme engasjementet for å hindre et nytt terror angrep som han selv og Bush hadde, men at «det vil vi ikke få vite før det skjer».

Det er nettopp på dette området at Obama har svelget størst kameler og brutt flest valgløfter. Det er lite som har forandret seg i sikkerhetspolitikken siedn han overtok fra Bush, Guantanamo, fanger holdes fortsatt uten lov og dom og selv om «Krigen mot terror» har skiftet navn til «Oversjøiske beredskapsoperasjoner», er lite i realiteteten forandret siden Bush gikk av.

Det har gitt ham problemer på venstresiden i USA, noe som vil gjøre det vanskelig å gjenskape den begeistringsbølgen han ble valgt på forrige gang.

Men utover å krysse fingrene for at sikkerhetspolitikken – og at Republikanerne skal nominere en drømmekandidat som Sarah Palin – kommer Obama til å ha fokus på to ting frem mot 2012: få arbeidsledighetstallene ned under åtte prosent, og prøve å holde på flest mulig av kampstatene han vant i 2008: Colorado, Florida, Indiana, North Carolina, Ohio, Virginia og Wisconsin.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende