NEW YORK (VG) VG beklager at vi ved en inkurie kom til å nevne Lennon/McCartney i feil rekkefølge på søndag.

 

I en ellers nødvendig og poengtert debatt mellom VGs kommentatorer om hvem som er størst, best og viktigst i rocken av Neil Young, Bob Dylan, Elvis Presley, Doug Sahm (sic) og The Beatles, har det dessverre sneket seg inn en feil som kan virke støtende på våre lesere.

«Det er verken Neil Young eller Bob Dylan som har representert den rytmiske musikkens viktigste tilstedeværelse på kloden», skrev Yngve Kvistad på søndag, i et i utgangspunktet klokt og ryddig forsøk på å sette skapene der de skal stå.

«Det korrekte er Paul McCartney og John Lennon. I den rekkefølgen».

Hallo?

Komponisten av «Obla-di Obla-da» foran komponisten av «In My Life»?

Adjø!

Feilen må ha oppstått fordi den vanligvis så solide Kvistad hadde et forbigående illebefinnende som følge av opplevelser i barndommen.

Kvistad begynte å høre på Beatles i svært ung alder, og som smårollinger flest satte han mest pris på de tøysete sangene om gøyale folk i gule undervannsbåter og rampete Maxwell Edison som fant på så mye tull og fanteri med sølvhammeren sin.

Men han innser selvfølgelig at Paul McCartneys viktigste bidrag i musikkhistorien var å strø et lag med musikalsk sukkerlake over John Lennons rå, ubehandlede kunstneriske uttrykk, slik at det kunne pakkes inn som kommersiell pop, selges til intetanende tenåringer over hele verden, og dermed forandre den vestlige sivilisasjon for all fremtid.

Vi kan alle enes om at Paul McCartney lagde noen nynnbare popmelodier fra tid til annen. Men man må aldri glemme at mannen også har ansvaret for «Wild Honey Pie».

Det kan nok være forskjellige oppfatninger blant medarbeiderne på VGs kommentaravdeling i trivielle saker.

Men i de viktige spørsmålene, Nato, Forsvaret, Monarkiet, EU-medlemskapet og nødvendighet av edruelighet i salderingsdebatten, har vi alltid stått samlet – og jeg tar det som en selvfølge at vi også gjør det i denne saken.

For å sitere John Lennon himself: «You may say I’m just a dreamer. But I’m not».

 

PS «Revolution No 9»? Det var Yoko, ikke John!!! Hvor mange ganger må jeg si det, Yngve?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende