Når du våkner om morgenen og har lyst til å se en ny episode av tv-serien du så før du la deg, har folkene bak fått til ett eller annet.

If you can see this, then you might need a Flash Player upgrade or you need to install Flash Player if it's missing. Get Flash Player from Adobe.

Den lett slitne kysten av delstaten New Jersey, som ligger østvendt mot sin mer prangende storebror New York, er i ferd med å få en ekstrem makeover i tv-universet.

Først var det Sopranos, selvfølgelig, som blandet to klassiske Manhattansjangere; den nevrotiske Woody Allen-komedien og det hardkokte gangsterdramaet og flyttet det over Hudson River og til forstedene i «Hagestaten»  NJ.

Så er det realityserien «Jersey Shore» som vel ikke har tatt av i Norge, men som stadig settere nye, lavere standarder for utagerende festing for åpent kamera. Og «The Real Housewifes of New Jersey», som gjør noe av det samme for husmorlaget i staten. Og på den mer klassiske tv-doktorsiden: «House» om den geniale men vriene diagnosedetektiven på det oppdiktede Princeton‑Plainsboro Teaching Hospital i NJ.

Og nå altså «Boardwalk Empire», en fusjon mellom det klassiske kostymedramaet ala BBC og HBOs egen mafiaromantikk ala Sopranos. Lagt til Atlantic City, østkystens Las Vegas, under forbudstiden på 20-tallet da brennevinsforbudet i USA førte til en egen smuglerindustri  og la grunnlaget for noen av nasjonens største formuer (Blant annet Kennedyenes, om vi skal tro legenden),

«Empire» er satt sammen av noen av de sterkeste navnene fra film og tv. Selveste Martin Scorsese har produsert og regissert åpningsepisoden, Terence Winter som var en av hovedmennene bak «Sopranos» har skrevet historien og den evige beste mannlige birolle – Steve Buscemi – har endelig fått en saftig hovedrolle å sette de lange tenna sine i.

Jeg nevner alt dette først, fordi summen av store navn, spennende tema og høye produksjonskostnader fører til et uvanlig høyt forventningspress. Og mange av de første kritikerreaksjonene var litt preget av en svak skuffelse som de liksom ikke helt ville innrømme.

Selv tweetet jeg terningkast 4 (med mulighet for opprykk) da jeg hadde sett første episode i går kveld. Men etter å ha sovet på det oppgraderer jeg til en ren 5’er, under forbehold om at jeg altså bare har sett en episode.

For Scorsese legger opp til så mange spennende muligheter i denne premieren, og etableringen av historie og karakterer må nødvendigvis gå litt på bekostning av flyt i starten. Det viktige er at dramaet ikke drukner i all staffasjen, slik påkostede produksjoner kan ha en tendens til.

Buscemi er et funn i rollen som Atlantic Citys tilsynelatende diskret og måteholdne skatteholder, Nucky Thompson, som fører et dobbeltliv som den egentlige mesterhjernen bak byens gamblingindustri, og etter hvert altså illegale brennevinsoperasjoner. (Han er en mann hjemsøkt av en fortid det bare hentydes til i første episode, noe med en kvinne, et barn, kanskje hans egen barndom, vi får nok vite mer etter hvert). Han er imidlertid utstyrt med en lett elegant kynisme som gjør at han veksler ubekymret mellom å holde foredrag for kvinnenes avholdsforening og å være møteleder for alle byens korrupte embetsmenn.

Men skallet er ikke så tykt. Han reagerer raskt og emosjonelt når noen krysser han, eller utfordrer hans litt skrudde oppfattelse av vanlig folkeskikk.

Det er imidlertid den kommende generasjonen som nok kommer til å stå for mye av fremdriften i serien. Michael Pitt er helt ok som Nuckys unge protesjé, Jimmy Darmody, en gløgg familiefar som kunne ha gått på universitetet, men som opplevde ting under skyttergravene i Verdenskrigen i Europa som har sendt ham litt ut av kurs.

Men det er ungdomsutgaven av den amerikanske mafiaens grunnleggere, Lucky Luciano (Vincent Piazza) og  særlig Al Capone (Stephen Graham) som virkelig gir persongalleriet liv. Den utemmete brutaliteten disse sosiopatene senere skulle kanalisere inn i kreativ organisert kriminalitet er gjort med en skremmende overbevisning som gir serien den autensiteten den trenger for å sprenge ut av kostymedramaets rammer. (Michael Stuhlberg som var så god i Coenbrødrenes «En seriøs mann», er foreløpig litt blass i rollen som Arnold Rothstein, en annen mafialegende).

Skurkegalleriet kontres av politiagent Nelson Van Alden (spilt av Michael Shannon som gjorde en hysterisk god versjon av manageren Kim Fowley i filmen om The Runaways tidligere i år). Van Alden er strengt tatt på riktig side av loven, men det er åpenbart at han drar på sine egne demoner, og at skillet mellom skurker og helter ikke alltid vil være like soleklart.

Som sagt; fallhøyden er stor, og én episode kan være for tynt grunnlag. Men da jeg våknet mandag kjente jeg at jeg hadde lyst på en episode til.

Og det er egentlig det beste man kan si om en ny tv-serie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende