BROOKLYN/VG: Friheten er i ferd med å lukke seg rundt Salman Rushdie.

Rushdie

Jeg blir ofte spurt om hvilken av romanene som er min egen favoritt, sier Rushdie.

- Sannheten er at jeg er like sykt lei av dem alle sammen.

Publikum ler begeistret, og Rushdie smiler belevent selvtilfreds.

Vi er på et arrangement på den årlige store litteraturfestivalen i Brooklyn, og Rushdie er egentlig ikke hovedpersonen på akkurat dette arrangementet. Han skal samtale, som det heter. med den langt yngre indiske forfatteren Tishani Doshi om hennes debutroman, «The Pleasure Seekers».

Men Rushdie pludrer i vei om seg selv på tørrvittig, britisk vis, og overstråler nok debutanten en smule.

Det er ikke så farlig for meg, jeg har egentlig bare kommet for å se og høre Salman Rushdie.

Det er 12. september 2010 i Brooklyn, og den siste uken frem til det vonde jubileet har vært preget av harde konfrontasjoner, trusler om brenning av Koranen, protester mot et muslimsk kultursenter på Ground Zero og meningsmålinger som viser at stadig flere amerikanere tror at Rushdie er muslim.

Og her sitter Salman Rushdie, forfatteren som en gang var kjernen i den kulturkonflikten noen nå får sivilisasjoner til å tørne sammen. Forfatteren som var så beskyttet at ikke engang hans nærmeste visste hvor han befant seg.

Den dødsdømte dikteren som dukket opp med stort sikkerhetsoppbud på Aschehougs hagefest i 1992, noe som med stor sannsynlighet var foranledningen til at hans norske forelegger William Nygaard ble skutt utenfor sitt hjem i Dagaliveien i Oslo året etter.

Mannen som har levd med to millioner dollar dusør over sitt hode utlovet av Irans åndelige leder ayatollah Khomeini for 21 år siden under en fatwa som «ikke kan kalles tilbake» av andre enn Allah himself.

Mens den muslimske verden og vesten ellers ser ut til å skru opp konfliktnivået flere hakk, spaserer selvsamme Rushdie inn på podiet i downtown Brooklyn, det boområdet i USA med den største muslimske befolkningsgruppen, for å stille på et arrangement som har vært offentlig kjent i minst en måned.

Det står ikke en ring av sikkerhetsvakter rundt ham. Det var ingen kontroll av vesker i døren. Billettene til presentasjonen ble delt ut gratis en time tidligere til alle som gad å stå ti minutter i kø i regnværet.

Jeg har hatt et spesielt forhold til Rushdie-saken siden jeg som ung, ikke altfor erfaren, men desto ivrigere journalist i Arbeiderbladet, fikk tak i et eksemplar av den engelske utgaven av «The Satanic Verses» noen dager etter at Khomeini hadde utstedt fatwaen i 1989.

Sammen med kollega Øyvind Johnsen oversatte jeg i hui og hast de kontroversielle passasjene og overtalte vaktsjefen til å slå det opp på forsiden under tittelen: «Her er de forbudte ordene».

Vi var godt fornøyd med resultatet. Men så begynte folk å ringe og spørre om vi var blitt gærne, Fatwaen gjaldt ikke bare Rushdie, men alle som bidro til å spre det blasfemiske budskapet.

Dagbladet slo opp at William Nygaard var omfattet av dødsdommen. Og på Dagsrevyen sto ekspeditøren på storkiosken over gaten for der jeg bodde på Grønland frem og sa at han «vil ikke ha noen problemer med å drepe denne mannen» – altså Rushdie.

Jeg mannet meg opp og gikk innom storkiosken og spurte hva han mente med det. Han var litt fortvilet over hvordan det var kommet ut på Dagsrevyen, men forklarte at hvis Rushdie hadde fornærmet en milliard muslimer sååå mye (han viste frem en usynlig centimeter mellom tommel og pekefinger), så ble det verdens største fornærmelse til sammen.

Senere gikk Islamsk Råd rettens vei for å få stoppet den norske utgivelsen av boken, og under det forberedende rettsmøtet gikk en ung muslim rundt og delte ut en brosjyre som het «Can you stomach the best of Rushdie?» («Har du mage til det beste av Rushdie») hvor konklusjonen var:

«Størknet i sin elendighet, måtte han kveles av sine egne svinskheter slik at han kan dø en feigings død, hundre ganger om dagen, og når døden til slutt innhenter ham, kan han småkoke i helvete for all evighet».

(Kommentaren fortsetter under bildet)

Rushdieplakat

Det gikk ikke slik, som vi vet. Han kastet seg inn i popkulturen, han ble en celebritet, han stilte på scenen med U2, han gjennomgikk tre høyprofilerte ekteskap og viste seg offentlig med en rekke skjønnheter fra Bollywood.

Og et eller annet sted på veien har altså dødsdommen visnet hen og mistet sin kraft. Og Rushdie har kommet til et punkt hvor han sier at han er klar for å skrive sin historie fra februar 1989 og fremover.

Det blir utvilsomt en av de viktigste bøkene om vår tid.

PS! Selv fikk jeg bare én negativ reaksjon på publiseringen av de blasfemiske passasjene i Arbeiderbladet. Det var fra forlaget, som syntes oversettelsen min var «sørgelig dårlig».

(Denne kommentaren sto på trykk i VG Helg lørdag 18. september)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende