Du trenger ikke å like alle utslagene av det religiøse USA. Men du er nødt til å tolerere det.

 pita

Jeg sitter på Famous Pita og skriver, en restaurant langs den delen av Coney Island Avenue i Brooklyn som kalles Lille Pakistan.

For å komme hit har jeg gått gjennom den delen av Midwood som fremdeles er så jødisk at selv kinarestaurantene serverer mat tilberedt etter «kosher»-reglene. Men de siste kvartalene har halalskiltene overtatt for kosherskiltene, og hodeplaggene har forandret seg i pakt med religionsforskyvningen fra jødiske kipa’er og sheitel-parykker til islamske kufi’er og hijaber.

Famous Pita er et slags indre asyl; en jødisk restaurant midt i det muslimske Brooklyn. Den ligger nær nok de jødiske områdene til å trekke kunder derfra, samtidig som muslimer i nabolaget setter pris på maten; kosher og halal – det er ikke så store forskjeller i matreglene.

Det gjør også andre folk i nabolaget, grekere, tyrkere, jamaicanere, kinesere, koreanere – og hvis det er noen nordmenn igjen litt lenger vest i Bay Ridge ville de neppe ha blitt nektet i døren.

Og likevel er Famous Pita et unntak, det er det som gjør den så unik.

For vel er New York en smeltedigel. Og vel er Brooklyn det mest multietniske boområdet i hele verden. Men det fargerike fellesskapet er bygget på toleranse, ikke nestekjærlighet. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge.

Toleranse kommer fra latinske tolerantina som betyr «det å tåle» eller «å holde ut noe». Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem.

Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke en gang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet.

Men du tolererer dem. Det er på mange måter hovedforutsetningen for å kunne bygge en sivilisasjon.

(Saken fortsetter under bildet)

kosher

Det er ikke alltid at toleransen har klart å holde konfliktene borte fra Brooklyn. Gjennom historien har religiøse, etniske og sosiale grupper tørnet sammen i gatene.

Det skal ha vært konflikter mellom norskamerikanerne og italienskamerikanerne i Carroll Gardens for hundre år siden som fikk førstnevnte gruppe til å flytte lenger ut til Bay Ridgeområdet. Store konflikter mellom folkegrupper i Midtøsten og Asia har en tendens til å skape mindre episoder i Bushwick, Borough Park og Midwood også.

Men når det multikulturelle eksperimentet New York lykkes så godt som det gjør, skyldes det paradoksalt nok at det religiøse mangfoldet tvinger frem en større grad av toleranse.

De amerikanske grunnlovsfedrene skapte den moderne ideen om religionsfrihet. Thomas Jeffersons krav om at «alle mennesker skal stå fritt til å bekjenne seg til, og argumentere for, sine religiøse oppfatninger», ble formulert 35 år før Norge fikk en Grunnlov som sa at jøder ikke hadde adgang til riket, og at jesuitter og munkeordener ikke måtte tåles.

Av de mange tingene som skiller Norge og store deler av resten av Europa fra USA, er dette kanskje det aller største: Vi har en statskirke med tvangsmedlemskap, men religionen spiller en nesten ikke-eksisterende rolle i vårt samfunnsliv.

USA har den totale religionsfrihet, og det er antagelig det mest sammensatte religiøse demokratiet på jorden.

Man kan godt argumentere for at religionen tar for stor plass i USA. For meg virket det på grensen til det blasfemiske da de republikanske kongressrepresentantene Michelle Bachman, Tom Price og Steve King ledet demonstrantene i forbønn mot helsereformen utenfor Capitol Hill i forrige uke.

Som sekularisert europeer opplever jeg det som noe nesten uanstendig å mikse religion med politikk på den måten, og å påberope seg høyere makter mot politiske motstandere.

Selv er jeg ateist og hadde helst sett at alle andre var ateister også, slik at vi kunne fjerne disse irrasjonelle momentene fra verdenskonfliktene og starte forhandlingene på et rasjonelt grunnlag, uten å måtte ta hensyn til dogmer, tabuer, hellige kuer og hårsåre profeter.

Men jeg har måttet innse at ateisme ikke er noe bedre utgangspunkt for fredelig sameksistens enn religion. Noen av de verste tyrannene i det forrige århundret var svorne ateister.

Som for eksempel Maos Tse Tung, som til tross for oppfordringen om å la tusen blomster blomstre, rev og stengte tusenvis av templer, kirker, klostre og moskeer.

Da er det bedre å lytte til hans gamle offer og fiende, Dalai Lama, som har sagt at «i praktiseringen av toleranse er dine fiender den beste lærer».

Tips oss hvis dette innlegget er upassende