BOLIVIA Etter Woodstock, månelandingen, Manson-drapene og «Borten i underbuksa», rekker vi et siste 1969-jubileum før vi gir oss.


Butch Cassidy: «Du vet, det kunne vært verre. Du får mye mer for pengene her i Bolivia.»
Sundance Kid: «Og hva har de her som du i det hele tatt kunne tenke deg å kjøpe?»

Fotograf Thomas Nilsson og jeg sitter utenfor en liten kafé i en by i Bolivia som ligger på høyde med Galdhøpiggen, og prøver å føle oss like kule som Butch og Sundance i sluttscenen.
Det hadde gått jevnt utforbakke for de to fredløse gjennom annen halvdel av filmen. De måtte flykte fra USA til Bolivia på grunn av iherdige dusørjegere, og nå hadde til og med deres felles kjærlighet, Etta Place, forlatt dem.
Så Butch og Sundance hadde nok litt blues der de satt utenfor cantinaen i den lille byen Tupiza, noen mil lenger sør og tusen meter høyere enn der Nilsson og jeg sitter. Men de var langt fra knekt.
Visste de at hele den bolivianske nasjonalgarden var i ferd med å samle seg i, bak og oppå bygningene rundt dem? Skjønte de at de snart skulle pepres til kjøttdeig av hundrevis av rifler, og til og med en kanon?
Selvfølgelig visste de at det ville skje. Likevel: De mistet ikke kulheten ett sekund.

De aksepterte sin skjebne med en søvnigmunter det-gir-vel-jeg-blaffen-i-holdning, som alle menn i alle kulturer til alle tider har ønsket at de selv kunne utstråle.
Hva var det Butch sa til Sundance etter at de hadde søkt tilflukt i den lille kirken og de bestemte seg for å skyte seg ut med den håndfullen patroner de hadde til rådighet?
«En stund der trodde jeg nesten vi var ille ute».

Så løp de ut i kuleregnet, mens de skjøt til høyre og venstre. Og bildet frøs før de falt, og zoomet ut til det ble en av sekstitallets mest berømte filmplakater: «Butch Cassidy and the Sundance Kid». Eller, som den for en gangs skyld ganske treffende norske tittelen lød den gang:
«To uvanlige fredløse».

Jeg var bare åtte år da filmen hadde norgespremiere, så jeg var ikke til stede. Og det tok vel nærmere ti år før jeg fikk sett annet enn den kule plakaten og de tøffe bildene som hang på lokalkinoen hver gang filmen ble satt opp nytt.
Men sannelig kom det ikke en mer familievennlig erstatning i form av TV-serien «Alias Smith and Jones» på NRK. Ukentlige episoder om to sjarmerende cowboybanditter, som fikk tilbud om amnesti hvis de bare kunne slutte å rane tog og banker i ett år.
Kid Curry og Hannibal Heyes, alias Smith og Jones, var sikkert noe ræl satt sammen i hui og hast for å ri Butch og Sundance-bølgen. Men for den som ikke var bedre vant, var det en ukentlig dannelsesreise i sløy, antiautoritær kulhet.

Tragedien rammet imidlertid de to TV-vennlige fredløse vennene våre til slutt. Nyttårsaften 1971, da Norge hadde tatt på seg finstasen og benket seg foran TV-en for å se to andre uvanlige menn som gikk under fellesnavnet Wesensteen, kom meldingen på Dagsrevyen:
«Den amerikanske skodespelaren Pete Duell, som spelar Hannibal Heyes i TV-serien «Alias Smith and Jones», er død, trettien år gamal.» (Det virket som om alt som hadde med Hollywood å gjøre på NRK på den tiden måtte være på nynorsk, som for å kompensere for den kulturelle forflatningen.)
Duell hadde kommet inn på soverommet til kjæresten sin natten før, hentet en revolver i en nattbordskuff og sagt «ser deg senere».
Så gikk han ut i stuen og skjøt seg. Liket hans var knapt kaldt før TV-studioet hadde erstattet han med en annen skuespiller. I skolegården hevdet de mest konspiratoriske at det var han nye fyren som hadde drept Duell.

Samme sommer kom Kid Curry-skuespilleren Ben Murphy til Norge, og ble mottatt omtrent som Bill Clinton i 1999.
Men selv hadde jeg mistet interessen. Det var Hannibal Heyes som hadde vært min mann. Pete Duells død på nyttårsaften var mitt første møte med selvmord. Sylvtunge og dametekke til tross, Heyes slepte åpenbart på demoner som ikke var synlig på TV.
Så, rundt 1978-79 fikk jeg endelig sett originalen hvor
Paul Newman sykler rundt med Katherine Ross på styret, mens B.J. Thomas sang «Raindrops Keep Fallin’ on My Head». Og selv i en tid hvor antihelter som Ramones og Iggy satte tonen for meg, var jeg overbevist.
«Butch Cassidy and The Sundance Kid» tilhører fortsatt den lille gruppen filmer som jeg ser ved hver gitte anledning, selv om jeg kan hver scene og nesten hver replikk utenat.
Ja, egentlig kan jeg bare lukke øynene og la filmen spille på netthinnen – med «hullet i-veggen»-banden, kasserer Woodcock som var underordnet E.H. Harriman fra Union Pacific Railroad Company, Etta James og de to uvanlige fredløse, Butch Cassidy og the Sundance Kid.

40 år er ingen alder for et mesterverk.
PS: Og dermed er feiringen av 40-årsjubileet for alt som skjedde på 60-tallet så godt som over. Neste år snur vi bunken og starter 50-årsjubileene, med valget av John F. Kennedy som første punkt på programmet.
Følg meg på twitter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende