Gerhard Helskogs bok «Innvandrernes supermakt» om hva Norge kan lære av USAs suksess, kom egentlig i fjor, men er vel så relevant i nå, før innvandringsdebatten braker i gang i årets valgkamp.
Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har sagt at «Det flerkulturelle samfunnet er her for bli, akkurat som fargefjernsyn. Det vi velger er hvordan vi skal forholde oss til det».
Det kan være en nyttig påminnelse i den norske – og for så vidt hele den europeiske debatten – som ofte er dominert av en lengsel tilbake til «gamle dager», en periode som antagelig ligger et sted mellom avslutningen av andre verdenskrig og begynnelsen på globaliseringen en gang på søttitallet.
Men Gerhard Helskog, som selv har en lang karriere i fargefjernsynet bak seg, har ikke bare forsont seg med at samfunnet er blitt flerkulturelt, han er en av de mer entusiastiske tilhengere av hele det flerkulturelle prosjektet.
Eller i hvertfall til potensialet i prosjektet, hvis Norge og Europa kan klare å nyttiggjøre seg innvandrere og flyktninger på samme måte som USA har gjort det gjennom de siste fem hundre årene.
Helskogs argumentasjon og ideer er enkle og lettforstålige. Flyktninger og innvandrere er i utgangspunktet ressurssterke mennesker som har vært gjennom store anstrengelser for å komme seg fra en verdensdel til en annen. Men de europeiske samfunnene pasifiserer dem med støtte og trygdeordninger som gjør at de aldri integreres skikkelig i sine nye hjemland, og dermed isoleres i en utenfortilværelse nederst på den sosiale og økonomiske rangstigen.
I USA derimot tas innvandrere i mot på en helt annen, mye mer imøtekommende måte:
«Sett i forhold til folketallet er andelen innvandrere i USA nesten dobbelt så høy som den er i Norge», skriver Helskog. «Men selv om USA relativt sett tar i mot langt flere enn Norge gjør, er innvandringsmotstanden sterkere i Norge».
Til gjengjeld er innvandrere til USA nødt til å lære å forsørge seg selv raskt etter «svøm eller synk»-prinsippet. Det virker i utgangspunktet mye mer brutalt enn det europeiske systemet, men Helskog argumenterer for at det i det lange løp er mindre brutalt, fordi innvandrerne suges opp i en sosial mobilitet de bare kan drømme om i det gamle, klassedelte Europa.
Helskog viser til hvordan USA er en nasjon bygget a innvandrere og hvordan selv de mest aristokratiske WASPer fra New England kan skilte med noen fattige olde- eller tippoldeforeldre noen generasjoner tilbake i slekten.
Jeg er ikke i tvil om at dette er en riktig og viktig observasjon. USA er et mye mer tolerant samfunn enn de europeiske, hvis man mener den originale betydningen av toleranse.
Så mange etniske folkegrupper, religioner, språk og kulturer kan ikke blandes uten skjærmysler, og gudene skal vite at USA har hatt nok av dem, men det er nettopp toleransen, ideen om at man ikke nødvendigvis må elske sin neste til enhver tid, men man kan like fullt tolerere dem, som gjør at prosjektet fungerer.
Gerhard Helskog skriver lett og godt (i blant tenker jeg at han kaster bort sine talenter på det dødfødte fargefjernsyns-prosjektet) og argumenterer tydelig for ideene sine.
Jeg savnet en litt grundigere diskusjon rundt noen dilemmaer.
USA er et mer brutalt samfunn, ikke bare for innvandrere, men også for amerikanere som har bodd her i generasjoner. Det er ikke så vanskelig å si til de sist ankomne at de må forholde seg til de samme plikter og rettigheter som den landets befolkning for øvrig.
Den europeiske velferdsmodellen er tyngre behengt med rettigheter og støtteordninger. Det er vanskelig å tenke seg et system hvor disse skal fortsette å gjelde for «etniske nordmenn», mens nye landsmenn holdes utenfor. Den amerikanske modellen vil altså være avhengig av at store grupper europeere avstår fra rettigheter som er opparbeidet gjennom generasjoner med politisk kamp. Det er lettere sagt enn gjort.
Helskog tar innimellom også litt lett på hvilke typer konflikter og problemer det amerikanske systemet byr på. Det er ikke slik at innvandingen til USA ikke har skapt «parallelle samfunn» med sine egne tvilsomme normer og regler som står i motsetning til fellesskapets. Den italiensk-amerikanske mafiaen er vel det mest berømte eksemplet, men omtrent hver eneste etniske minoritet har brakt sine egne problemer med seg til landet.
Og når Helskog sammenligner de voldelige opptøyene blant innvandrerungdom i Paris’ forsteder i 2005, med de fredelige demonstrasjonene illegale immigranter i USA gikk i på samme tid, håper han litt for elegant bukk over USAs lange historie med blodige raseopptøyer; de store gettoopptøyene på sekstitallet, Rodney King-opptøyene på nittitallet, etc.
Helskogs syn på USA er, i likhet med mitt eget, preget av en privilegert status som godt betalt korrespondent for en norsk nyhetsredaksjon med frihet til å benytte seg av alle landets fantastiske tilbud, samtidig som man har de samlede norske velferdsgodene i ryggen. Det er mange problemer ved den amerikanske modellen som vi bare får et teoretisk forhold til.
Men det er ikke så farlig, for dette er polemikk mer enn saksprosa. Og boka er viktig fordi den bryter med begge fronter i den tradisjonelle norske innvandringsdebatten. Helskog er positiv til innvandring men kritisk til hvordan vi håndterer den. Argumentasjonen hans er blottet for de paranoide scenariene om kolonialisering og kulturens undergang, men han peker på alle de bekymringsfulle trekkene ved utviklingen.
En bok som i det hele tatt burde være egnet til å få den forvirrete norske innvandringsdebatten inn på et nytt og mer konstruktivt spor.
For ordens skyld nevner jeg at jeg kjenner Gerhard Helskog. Riktignok ikke bedre enn at jeg under normale omstendigheter mener at jeg godt kunne ha anmeldt boka, men så er han også gift med min nære kollega Hanne Skartveit som jeg har jobbet tett med i ulike perioder i nærmere tjue år.
Gerhard Helskog:
«Innvandrernes supermakt. Hva Norge kan lære av USAs suksess.
Kagge 2008
