Takk for hyggelige julehilsener, både i kommentarfeltet og på mail til Amerikanske tilstander. Nå har jeg en ukes juleferie, men satser på å være i gang igjen rundt nyttår.
Arkiv for desember, 2008
Julebord
VGs lokalkontor i New York valgte i år å avholde julebordet sitt på Mario’s Italian Restaurant i Detroit, Michigan – et establissement som var veldig populært blant lokale kjendiser midt på åttitallet, skal vi dømme etter frisyrene på fotografiene ved inngangspartiet.
Det har vært et begivenhetsrikt halvår ved lokalkontoret. Anders Giæver har overtatt den skrivende delen av jobben etter Kim Riseth. Lokalene er flyttet fra Upper West Side til Brooklyn. Denne bloggen har fått en halv million sidevisninger. Og Barack Obama fra Hawaii/Illinois har vunnet presidentvalget.
Godt å vite at Thomas Nilsson, som har drevet fotoavdelingen ved kontoret de siste åtte årene, representerer stabilitet og kontiunitet i en ellers omskiftelig verden.
God jul til alle som har vært innom.
Dynastienes triumf
Med Caroline Kennedys uttalte ønske om å overta Hillarys plass i Senatet har familiedynastiene i USA aldri stått sterkere enn nå.
Barack Obama hadde et uttalt og oppriktig ønske om å forandre Washington, men han er omgitt av dynastier på alle kanter.
Først og fremst Bushdynastiet, som han overtar stafettpinnen fra. Både far og sønn Bush har okkupert Det Hvite Hus i 12 av de siste 20 årene.
Så er det Clintondynastiet som har hatt kontrollen i de resterende åtte årene, som prøvde å grabbe til seg de åtte neste, og som ikke vil være lenger unna enn Utenriksdepartementet i Washingtons Foggy Bottom.
Og jaggu er det ikke duket for en ny Kennedy også. Selveste Caroline, den siste gjenlevende av den mest adelige grenen i det nærmeste USA har kommet en kongefamilie: Datter av Jack og Jackie og søster av John-John.
Jacks far, gamle Joseph Kennedy, som bygget seg opp på brennevinssmugling og tvilsom børsspekulasjon på 20-tallet oppdro alle sine fire sønner til å bli presidenter.
Men Joe jr. døde i en flyulykke på tampen av 2. verdenskrig. Jack overtok drømmen, lykkes i å bli valgt i 1960, men ble skutt etter tre år. Bobby ble skutt før han ble nominert. Og Edward kjørte en ung kvinne i elva og stakk av uten å melde fra, og kunne dermed aldri velges til landets høyeste embete, så han måtte nøye seg med rollen som senatorenes Senator på Capitol Hill.
Det var de som hadde forhåpninger til Jacks sønn John-John. Han begynte å teste vannet med å grunnlegge det politiske livsstilsmagasinet George på nittitallet, men ble selv drept i en flyulykke for snart ti år siden.
Ingen hadde egentlig regnet med Caroline som alltid har vært den mest private av Kennedyene. Men i vinter viste hun plutselig politiske farger da hun sto frem og anbefalte Barack Obama som presidentkandidat ("han innspirerer meg på samme måte som folk har fortalt at de ble inspirert av min far"), til Hillary og Bill Clintons åpenbare frustrasjon.
Hun har vært involvert i Obamakampanjen siden den gang, og i går gjorde hun det kjent overfor New Yorks guvernør David A. Paterson at hun er interessert i Hillary Clintons ledige plass i senatet, når Hillary går videre til utenriksministerposten.
Det er guvernøren alene som trekker en slik avgjørelse. Men hvis han vet hva som er bra for seg, så sjekker han med den påtroppende presidentene. Og den påtroppende presidentene står i dyp æresgjeld til både Caroline og onkel Ted. Dessuten er det ytterst få som noen gang har kunnet nekte en Kennedy noe som helst i USA.
Det er duket for en ny episode i Dynastiet.
Bilbransjen i grøfta
Den amerikanske bilbransjen har kjørt i grøfta. Bør man ringe etter kranbil?
© Copyright 2008 Ares - All Rights Reserved.
Den ideologiske kampen mellom marked versus stat i USA utspilles ikke lenger mellom Demokrater og Republikanere, men mellom Republikanere i kongressen og Republikanere i regjeringen.
- Siden kongressen ikke klarte å foreta seg noe er vi klare til å gripe inn mot den overhengende faren inntil den nye kongressen trer sammen og er i stand til å ta seg av de langsiktige bærekraften til bilindustrien, sa pressetalskvinne i Finansdepartementet Brookly McLaughlin i går, etter at et republikansk flertall i Kongressen hadde stemt ned forslaget til redningspakke på 15. milliarder dollar.
Pressetalskvinnen i Det hvite hus, Dana Perino, gikk nesten enda lenger da hun under en pressebriefing ombord på presidentflyet Air Force One sa at det ville være «uansvarlig» å la bilindustrien gå under med de konsekvensene det vil få for resten av amerikansk økonomi.
Det er flere grunner til at republikanerne i Kongressen ikke vil gå inn med en redningspakke til bilindustrien i Detroit akkurat nå.
Noen er åpenbart populistiske, men følelsesmessig ganske forståelige: Amerikanske skattebetalere ligger farlig nær smertegrensen for hvor mye penger de godtar at skal pumpes inn bransjer som de siste årene ikke har vist noen tegn på å kunne drive en bærekraftig foretningsdrift.
Den amerikanske bilbransjen er slik, den har kjørt seg selv i grøfta ved å fortsette å bygge store, energikrevende firehjulstrekkere og er blitt utkonkurrert av japanernes mer miljøvennlige og tidsmessige motorer. Mange republikanere krever også at fagforeningene i Detroit har sin del av ansvaret og renonserer på rettigheter, lønnsbetingelser og pensjonsordninger.
Men mye av argumentasjonen er rent ideologisk og ganske brutal, sett fra et vesteuropeisk perspektiv hvor sosialdemokratene har preget finanspolitikken siden annen verdenskrig og hvor selv de fleste ansvarlige politikere på høyresiden i politikken er situasjonsbestemte markedsliberalere:
Mange republikanere mener at bilbransjen bare kan gå konkurs. Det vil få kolossale økonomiske ringvirkninger, ja vel, kanskje, men det er en del av markedets ubønnhørlige lover.
Slik noen mener at skogbrannet bare skal få herje innimellom for å slippe til nye, mer levedyktige arter, mener mange republikanere at konkurser må få gå sin gang for å skrelle vekk alt det finansielle daukjøtt.
Det overraskende er ikke at republikanerne argumenterer slik. Det overraskende er at Bushadministrasjonen argumenterer som Gro Harlem Brundtland regjering rundt den norske bankkrisen for snart tjue år siden.
Ayers snakker
"Jeg kunne ønske jeg kjente han (Obama) bedre", skriver den tidligere Weather Underground-terroristen Bill Ayers i sine første offentlige uttalelser om den nyvalgte amerikanske presidenten.
Obamas forhold til William Ayers ble et hett tema i valgkampen to ganger. Først da ABC News George Stephanopoulos brakte det opp under et intervju på vårparten, og så da New York Times tok det opp igjen i slutten av oktober. Det var i forbindelse med Times artikkelen at Sarah Palin grep tak i saken og sa at Obama "er en som ser på USA som så ufullkomment at han vanker med gamle terrorister som angriper sitt eget land".
Ayers har ikke uttalt seg om saken før i dag, hvor han skriver et innlegg i New York Times, under overskriften The Real Bill Ayers.
"Jeg drepte eller skadet aldri noen", skriver han om og repeterer kjente opplysninger om hvordan de tidligere fredlige krigsmotstanderne gikk under jorden og begynte å plassere bomber i offentlige bygninger. Tre av gruppens egne medlemmer ble drept i en eksplosjon i New York i 1970, men ellers ble ingen skadet i aksjonene Ayers var involvert i.
Ayers har tidligere sagt at han følte at de "ikke gjorde nok" og det har fått mange, inkludert Palin, til å si at han ikke angrer.
"Ansvaret for risikoen vi utsatte andre for i noen av våre mest ekstreme handlinger i disse årene forlater aldri tankene mine lenge om gangen", skriver Ayers. Men han understreker også at hans største beklagelse var at antikrigsbevegelsen aldri fikk stoppet krigen i Vietnam.
Om forholdet til Obama skriver han:
Vi satt i et styre sammen, vi bodde i samme sammensatte nabolag; vi møttes noen ganger i bokhandelen. Vi har ikke vanket sammen, og jeg hadde ingenting å gjøre med hans stilling. Jeg kjente ham like godt som som tusenvis av andre og som millioner av skulle jeg ønske jeg kjente ham bedre".
Comeback for Bush?
Ikke George W., altså. Han er nok ferdig i politikken nå. Men lillebror Jeb som var guvernør i Florida fra 1999 til 2007, er i følge Politico klar for storpolitikken igjen.
I Oliver Stones Bushfilm "W" fremstilles John Ellis "Jeb" Bush som det opprinnelige politiske håpet i tredje generasjon av Bush-dynastiet, etter bestefar og senator Prescott Bush og visepresident og president George H. W. Bush.
Jeg har Stone litt mistenkt for å ville lage en slags Kennedy-motivasjon ut av Bushhistorien. ("Hvem tror du at du er? En Kennedy?", spør George Sr etter at han må betale kausjon for George Jr som er arrestert for fyllekjøring). Men det er liten tvil om at Jeb før tusenårskiftet ble gitt større sjanser en George W. til å bli den neste Bushen i Det hvite hus.
Jeb, 55, er sju år yngre enn storebror George. Men han var i utgangspunktet bedre politikermateriale. Han begynte å jobbe for farens valgkamp i primærvalget mot Ronald Reagan allerede i 1980.
Etter å ha jobbet i valgkampen for Floridaguvernør Bob Martinez i 1986, fikk han ansvaret for handels"departementet" i delstaten. Han stilte selv som guvernørkandidat i 1994, og ble valgt til stillingen fire år senere, samme år som broder George vant gjenvalget som guvernør i Texas. I noen år styrte brødrene to av de største statene i USA samtidig.
Det pussige i dag var at Jeb på mange måter var en større favoritt blant høyresiden hos republikanerne enn George. Jeb omtalte seg selv som en "headbanging conservative", mens George var den "omsorgsfult konservative".
Bush vant gjenvalget i 2002 og ble dermed den første republikanske guvernøren som fullførte to perioder i Florida. Etter at han gikk av i 2007 har han holdt lav profil i partiet, ikke minst på grunn av brorens synkende popularitet i løpet av valgkampen.
Men da det ble klart i går at Floridas republikanske senator Mel Martinez ikke ville søke gjenvalg om to år, bekreftet Jeb på direkte forespørsel fra Politico at han vurderte å prøve å kapre plassen.
Uansett hva Jeb senere måtte foreta seg, ville det hvile som en skygge over hans politiske ambisjoner at han var øverste ansvarlig for den kaotiske stemmetellingen i Florida i 2000 som gjorde at broder George vant staten – og dermed presidentvalget – med noen få hundre stemmer.
Men Jeb var en populær mann i Florida med bred appell ikke minst blant den spansktalende delen av befolkningen, som er blitt en av de viktigste demografiske gruppene ved amerikanske presidentvalg.
Foreløpig vil han vente med å erklære sitt kandidatur. Skulle han stille – og vinne – vil Bushfamilien for alvor gjøre Kennedyene rangen stridig som USAs største politiske dynasti.
