Det har vært lav aktivitet her de siste ukene. Det skyldes dels post-valgkamp utmattelse, dels at jeg i et forsøk på å tilegene med lokale skikker har reist med familien til Florida for Thanksgiving for å støtte opp om Disneykonsernets mange beundringsverdige nasjonalparkinitiativer.
Tilbake fra mandag. Floridanissen, som jeg møtte på minitoget mellom Animal Kingdom og Disney Hollywood Studios, hilser så lenge.
Det er gått to uker siden valget. Og amerikanske medier diskuterer hvem av USAs største presidenter det er mest nærliggende å sammenligne Obama med.
Det er først og fremst to historiske presidenter som brukes som mål når ferskere presidenters storhet skal måles. Den ene er Abraham Lincoln. Den andre er Franlikn Delano Roosevelt. (Den tredje og største, Thomas Jeferson, er det ingen moderne presidenter som ha blitt målt mot ennå.
Denne uken har to ledende magasiner, Time og New Yorker, begge dratt en overtydelig mellom Roosevelt og Obama, ved å publisere den påtroppende presidenten i det mest ikoniske bildet av Roosevelt, vennlig triumferende med sigaretten høyt i sky bak rattet på sin egen bil på vei gjennom en jublende folkemengde.
Roosevelt, FDR blant venner og fiender, var mannen som overtok roret tre året uti den store Depresjonen på tredvetallet, satte i gang den såkalte New Deal-politikken som ble stående som symbolet på USAs ukuelige optimisme og innsatsvilje, og konsoliderte nasjonen som en militær supermakt som et snaut tiår senere reiste over havene i øst og vest og knuste den europeiske nazismen og den asiastiske føydalefascismen før han døde noen uker uti sin fjerde presidentperiode.
Richard Thompsons tegning i New Yorker, hentet fra tegnerens egen blogg, richardpooralmanac.blogspot.com
Men den historiske presidenten Obama har vært mest inspirert av, er utvilsomt republikaneren fra hans egen hjemstat Illinois, Abraham Lincoln.
Det har vært trukket mange paraleller mellom de to, ikke minst av Obama selv. Han trakk gjerne frem Abraham Lincoln som eksempel når han ble beskyldt for å mangle erfaring. (Lincoln hadde bare rikspolitisk erfaring fra Representantenes hus bak seg da han ble president.
Obama valgte trappene den gamle kapitolbygningen i Springfield. Illinois, som for alltid vil være knyttet til Abraham Lincoln, som åsted da han lanserte sitt kandidatur for nærmere to år siden. Av alle presidenter han har sitert i sine mane hundre taler de siste årene, er Lincoln den mest siterte.
Og ikke minst brukte han Lincolns ord fra hans første innsetningstale da han aksepterte valgresultatet i Grant Park, Chicago for to uker siden og strakk ut hånden til repulikanerne: "Vi kan ikke være fiender. Om engasjementet har slitt på våre vennskapsbånd, må vi ikke la det bryte dem".
(Det var dessverre fåfengte ord fra Lincoln. Noen uker senere var borgerkrigen mellom sør- og nordstatene et faktum. Og det er flere ting i fortsettelsen av Lincolns liv og død hvor vi ikke ønsker noen flere paraleller.)
Men i disse dager for Obama god uttelling for sin merkevarebygging av Lincoln-imaget. Ikke minst fra siste utgave av Newsweek.
Så hvem minner han egentlig mest om? Nummer 16 eller nummer 33?
Barack og Michelle Obama ga sitt første intervjue etter valget til CBS 60 minutes søndag kveld.
USA er grepet av en fullstendig Obamafeber for tiden, og 60 Minutes-intervjuet reflekterte dette. Det var noe nesten kongelig over hele forestillingen. Og reporter Steve Kroft, som har dekket Obama for programmet siden han først fikk nasjonal oppmerksomhet på Demokratenes landsmøte for drøyt fir år siden, var tydelig blendet av stråleglansen.
Obama selv ser sliten ut, han er blitt gråere i håret og det er noe nesten litt slørete i blikket. Men han er skarpt tilstede. Mer og mer forsterker han bildet av den samlende kandidaten han ble mot slutten av valgkampen. Han snakker pent om Bush, han snakker pent om Hank Paulsson, han understreker at han ikke bryr seg så mye om ideologi og er villig til å prøve alle gode ideer, enten de nå måtte stamme fra Ronald Reagan eller Franklin D. Roosevelt.
Han og kona Michelle gir et sympatisk, intelligent inntrykk. De er sin generasjons John og Jackie Kennedy og bringer med seg håp til Washington.
Men dette er ikke det tidlige sekstitallet, da alle piler pekte oppover. Man kan se i hele Obamas positur, hele hans måte å svare på, at han aner hva som nå kommer, at han har påtatt seg en av de vanskeligste jobbene i verden.
Kennedys håp ble drept av noen kuler i Dallas, en eskalert militær situasjon i Vietnam og et sosialt opprør ingen hadde forutsett som spredde seg til alle deler av den vestlige verden. Barack Obama har helt andre utfordringer, både forutsigbare og uforutsigbare.
Foreløpig er han et amerikansk ikon. Det vil foreløpig vare frem til innsettelsen 20. januar. Det kan vare inn i historien, om han klarer å innfri noen av de forventningene verden nå stiller til han.
Hvis det ikke funker å klikke på bildet finner du intervjuet her.
Jeg gikk til det drastiske skritt å betale fem dollar for forrige torsdags utgave av New York Post i dag.
Hvorfor betale så mye for en avis som kostet femti cent for en uke siden?
Fordi jeg ikke fikk tak i den for en uke siden. Alle utgaver var revet bort tidlig på morgenen, i likhet med de de fleste utgavene av alle nyhetsmagasiner og aviser som har hatt Obama på forsiden den siste uken. Og det er de fleste.
Så da jeg så den hos en gateselger utenfor New York Public Library, ble fristelsen for stor. Bamelot = Camelot, musikalen som ble symbolet på Kennedys velmaktsdager. Det er akkurat den typen tabloide ordspill som gjør at en bonde i byen som meg lar seg lure til å betale overpris.
"Dette er det største fenomenet i bransjen siden Harry Potter", sier Dermot McEvoy, redaktør i bransjebladet Publishers Weekly til Los Angeles Times.
På ebay er prisen på aviser og blader fra forrige uke også tidoblet. Og Washington Post selger t-skjorter med bilder av forsiden siden dagen etter valget for tredve dollar.
Personlig har jeg egentlig suvenirer nok, etter å ha fulgt Obama hele hoesten og mottatt alle mulige akreditteringer, ingangspass, permer og jakkemerker med "Hope" og "Change" og alt det der.
Men altså: Bamelot. Festlig. Jeg legger den vel i en skuff og kaster den når jeg en dag skal hjem igjen, kjenner jeg meg selv rett.
Selv de fleste Republikanerne i USA mener at valget av Barack Obama viser den overlegene styrken i det amerikanske demokratiet. Men i Norge mener Det Liberale Folkepartiet Obama er en "demagog og sjarlatan" som det er relevant å sammenligne med Hitler.
Jeg vet ikke hva slags krefter som har kuppa Det Liberale Folkeparti. Partiet ble stiftet etter splittelsen med Venstre i kjølvannet av Folkeavstemningen om EF (som EU het den gang). De fikk valgt en representant på Stortinget i 1973, falt helt ut i 1977, haltet videre i en ti års tid, før mange av grunnleggerne gikk tilbake til Venstre.
Men nye koster har overtatt. I en artikkel på hjemmesiden deres lagt ut to dager etter valget med tittelen "Obama og demokratiets problem" gir den anonyme forfatteren et lettvint resyme av deler av ytterste høyrefløys kritikk av Obama. Alvoret begynner med anbefalingen av videre lesing.
Den første og mest sentrale artikkelen DLF velger å vise til ligger på faithfreedom.org og heter "Understanding Obama: The Making of a Fuehrer" (Å forstå Obama: Hvordan man skaper en Fører) av en Ali Sina.
DLF understreket at partiet ("vi") ikke er enige i alt som sies i artikkelen, men at "den er en nyttig korrektiv til det som i disse dager står i Obamas menighetsblader, dvs. i de vanlige avisene".
"Jeg mener det er galt å trivialisere holocaust og nazismens redsler ved å sammenligne våre motstandere med Hitler", skriver Sina. Men han er altså villig til å gjøre et unntak for Barack Obama, både i overskrift og innhold:
Min ikke-så-veldig-gamle-venninne Heidi Nordby Lunde som regjerer en av den norske høyresidens muntrere områder på bloggen Vampus, har et par uvanlig gretne kommentarer til Obamas valgseier:
Så nå er det bare å lene seg tilbake og vente på den første terroraksjonen mot et amerikansk mål og Obamas uforbeholdne dialog. En president som ikke slår tilbake mot terrorister som tar amerikanske liv raser fort ned i populæritet. Men på en annen side så skal han jo ikke bare fikse finanskrisen, men også redde klimaet og innføre fred i verden. For "the one" så er vel det gjort i løpet av en arbeidsdag.
Heidi var åpen på sin støtte til McCain, og drev faktisk også en egen Palin-blogg en stund, men den så ut til å avgå ved døden på grunn av manglende næring omtrent samtidig med at Tina Fey entret arenaen.
Jeg har vært oftere på den tapende enn vinnende side i de politiske slagene jeg har engasjert meg i opp gjennom årene, jeg har aldri likt det, jeg har aldri vent meg til det og jeg har aldri lært å bli en såkalt «god taper» (hva er det for noe? En som er like blid om alt han har kjempet for går nedenom og hjem?), så jeg skjønner behovet for å slippe ut litt damp etter et såpass sviende nederlag.
Men jeg skjønner ikke helt hvorfor konservative skal være så bekymret for Obamas seier. Obama står jevnt over for tradisjonelle, konservative amerikanske verdier. (Og da mener jeg altså vanlige, oppegående, konservative verdier, og ikke de skrullete konspirasjonsteoriene som sier at han er hemmelig muslim, dophue, anti-amerikansk forræder, sosialist, elitist, terrorist og skap-svenske)
Skatteletten til middelklassen er som tatt ut av Høyres partiprogram. De «økte» skattene til de som tjener over 1,5 millioner kroner i året er egentlig bare en avslutning av «skattepausen» Bush innførte (og som McCain var mot, før han var for) og som har bidratt til et gigantisk underskudd på et amerikanske statsbudsjettet.
Og utenrikspolitisk ville jeg tro at de fleste konservative var glad for at Obama vil øke innsatsen og ressursene for å bekjempe den helt reelle trusselen fra radikal islam i Afghanistan og Pakistan.
Jeg tror at for alle som håper og ønsker at USA skal fortsette å være den største verdensmakten og garantist for demokratiske verdier er Obama et godt valg. Landet har vist seg langt mer avhengig av sine allierte enn Bushadministrasjonen trodde. Ikke minst i den økonomiske krisen USA er på vei inn i, er republikken nødt til å appellere til hjerter og sjeler hos litt flere enn avgåtte Tony Blair og noen håndfuller blåbloggere spredd utover Europakartet, som fremdeles mener at Bush har håndtert alt fra Irakkrigen til orkanen Katrina til terningkast seks og en halv.
Utfordringen ligger nå hos Europa: Er vi villig til å komme USA og Obamaadministrasjonen i møte når det gjelder en styrket satsing i Afghanistan og Pakistan? Det skal bli spennende å se hvor dypt begeistringen for Obama blant europeiske statsledere stikker, når han begynner å komme med ønsker og krav.
For Vampus har helt rett i at det er klare proteksjonistiske trekk ved deler av Obamas politikk. Interessen og omsorgen hans for Europa vil bare strekke seg så langt som han mener det tjener amerikanske interesser. Slik sett står han for en klassisk pragmatisk amerikansk utenrikspolitikk.
(Bush derimot, lot de mest radikale kreftene fra State Department – misvisende kalt de neokonservative – få slippe ut av tenketankene og kravle over utenrikspolitikken alt for lenge).
Når alt det er sagt syns jeg at Vampus har et godt poeng her:
På en måte så vil jeg være glad for å slippe å diskutere hvor dumme, rasistiske og ignorante amerikanerne er med nordmenn som knapt kan navnet på, og i hvert fall ikke hovedstedene i, de forente amerikanske stater, men håner amerikanere som ikke vet at Oslo er hovedstaden i et land med 4,5 millioner innbyggere som knapt nok har stortingsrepresentanter med innvandringsbakgrunn.He-he. Hun linker til en test hvor du kan se hvor god du er på amerikanske delstatshovedseder.
Jeg klarte åtte av ti, som er to bedre enn Vampus, så jeg forbeholder meg retten til å fortsette å kritisere både henne og amerikanerne når det måtte passe meg.
"Yes we did" sto det på t-skjorten til jenta som gikk foran meg ut av Grant Park i Chicago etter Obamas seierstale. Jeg syns det var en god oppsummering av denne historiske natten
For det var nesten mer et sus av lettelse enn et sus av jubel som gikk gjennom den anslagsvis millionen mennesker som hadde møtt opp i sentrum av Chicago da CNN forkynte på storskjermen at Barack Obama var landets neste president.
Ja, vi kunne. Obama vant valget fair & square.
Ikke noen siste øyeblikk-overraskelser. Ingen "Bradley-effekt". Ingen maskiner som ikke fungerte, stemmesedler som forsvant, ikke noe muffens. Amerikanerne valgte Barack Obama til sin neste president med et overbevisende flertall.
Folk var selvfølgelige glade, men de virket mest lettet. Det har de god grunn til.
USA har gjenvunnet rollen som en leder for verdens frie stater ved å velge en kandidat som beviser at den amerikanske drømmen lever og virker bedre enn i noe annet demokrati.
Hvor mange mennesker avgjør hvem som skal bli statsministerkandidat i Norge? Fem stykker? Ti? Femti? Eller i noe annet europeisk demokrati for den saks skyld?
Ja, vi har åpne, demokratiske valgprosesser. Men hvem som skal bli ledere avgjøres i realiteten på bakrommene før det hele presenteres for partiorganisasjonene, landsmøtene og til slutt velgerne.
I USA er det omvendt. Her må vær enkelt kandidat først overbevise velgerne gjennom en lang prosess. Han eller hun må reise fra stat til stat. Møte opp på gater og torg, holde taler, kysse babyer, ta folk i hendene, overbevise dem en etter en.
Først etter å ha vunnet en slik prosess får man partiorganisasjonen i ryggen som en gigantisk valgkampmaskin. Det er slitsomt, omstendlig og det gjør valgkamper til kostbare affærer. Men det er mer demokratisk.
Barack Obamas historiske seier er også beviset på at prosessen fungerer. Obama hadde det meste mot seg i utgangspunktet. Han var en ung, nesten ukjent, uerfaren outsider som for sikkerhets skyld også var svart. Oddsene var dårlige da han forkynte sitt kandidatur for snart to år siden.
I løpet av denne perioden har han bygget opp en folkebevegelse av en valgkamporganisasjon, samlet inn millioner av dollar via en innovativ internetkampanje og utmanøvrert to av de mest erfarne innsiderne i Washington, Hillary Clinton og John McCain.
Det har vært mulig, fordi USA fremdeles er en ung nasjon hvor klassemønstrene ikke går århundrer tilbake i tid, og hvor den sosiale mobiliteten ikke bare er en mulighet, men et ideal. Uansett hvor mye motstanderne hans har prøvd å male et bilde av Obama som en tvilsom type med skumle forbindelser og skjulte hensikter, har amerikanerne stemt på det de har sett: En av nasjonens beste og smarteste. En mann som virket som han var i stand til å ta på seg de store oppgavene landet står ovenfor.
Obama arver et konkursbo fra sin forgjenger og han skal lede landet gjennom en tung tid. Kanskje vil han knele under vekten og bli en overgangsfigur ala Jimmy Carter som ble valgt på sine gode intensjoner og ved hjelp av forgjengernes vanstyre, men som ikke var sterk nok til oppgaven når det kom til stykke.
Eller kanskje vil han bli en ny Franklin D. Roosevelt som loste nasjonen gjennom den store depresjonen og gjorde USA til det internasjonale forbildet for demokratiske idealer det har vært med vekslende suksess siden.
Det finnes sikkert en mellomting mellom Carter og Roosevelt. Men jeg har litt følelsen av at det er enten eller med Barack Obama.
I Chicago har man begynt å ta seieren på forskudd. Hva skjer om man blir skuffet?
Dexter Zaring (ligner han litt på Dexter fra tv-serien?) selger t-skjorter før bjørnen er skutt.
Det er lett å tro på Obamaseier her i Chicago i kveld. Han har stemningen i hjembyen på sin side. Og meningsmålingene har stort sett bare pekt en vei. Folk selger t-skjorter og merker som bombastisk slår fast at Obama er president, at Michelle Obama er førstedame og at seieren er i boks.
Hva skjer om det ikke skjer? Om McCain klarer å klatre opp til et flertall i Pennsylvania, Ohio og Virginia – ved siden av Florida hvor han ligger godt an?
Det er ikke godt å si, men åstedet for den antatte folkefesten, Grant Park i downtown Chicago, har en mørk historie.
I fjor ble fire skutt og en drept her under en matfestival i parken.
På nittitallet var parken åstedet for flere opptøyer hvor fire ble drept og flere hundre mennesker skadet under feiringen av hjemmelaget Chicago Bulls.
Og i 1968 så hele verden på tv da en særdeles brutal politiaksjon knuste antikrigsdemonstrantene foran åpne tv-kameraer under demokratenes landsmøte.
(Dagbladets legendariske redaktør og senere mediekommentator dekket møtet den gangen. Men som han sa til fagbladet Journalisten et par år før sin død: – Vi merket ikke hva som skjedde før tåregassen sivet inn i baren på Hilton)
-–Jeg håper ved Gud jeg tar feil, men det er 7000 kjente gjengmedlemmer i byen og de kommer ikke til å la en slik anledning gå fra seg, sier den tidligere politimannen og nåværende kriminalitetsbloggeren Paul Hubel, som nå blir intervjuet i alle kanaler.
Selv sitter jeg foreløpig trygt på hotellet og venter på de første valgdagsmålingene. Men når de er i boks skal jeg gå den snaue kilometeren ned og vente på Obama.
Uansett utfall; det blir en historisk kveld.
Tvittringer fra meg VG Nett følger Obama