Republikanerne utgjør et mindretall blant rockestjernene. Til gjengjeld har de stått for den beste rocken.

21. desember 1970, to år inn i Richard Nixons første presidentperiode og mens Vietnamkrigen fremdeles raste for fullt, fikk presidenten et sekssiders brev, håndskrevet på American Airlines brevpapir.

Avsenderen bekymret seg for dopkulturen, studentradikalerne, The Black Panthers, og andre samfunnsnedbrytende krefter, og mente han kunne spionere på dem for myndighetene, fordi han selv ikke ble ansett å tilhøre «The Establishment».

Han hadde studert både narkotikamisbruk og kommunistisk hjernevask og sto midt opp i det hele. Det eneste han ba om til gjengjeld var status som hemmelig FBI-agent. Han ville gjerne ha et møte samme dag.

Med respektfull hilsen Elvis Presley.

Slik kom det i stand, møtet mellom Elvis Presley og Richard Nixon. To tragiske amerikanske helter av shakespearske dimensjoner. Begge båret frem på stemningsbølger i folket men sørgelig misforstått av sin samtid, sammen på et fotografi få år før de begge møtte undergangen.

Det er også et møte mellom to kulturer. Nixon i den tradisjonelle republikanske uniformen, dress og slips, og Elvis midt i sin mest prangende Las Vegas-periode, kledd opp som en Prins Valiant med GT-solbriller.

Det er nesten vanskelig å forstå virkningen av bildet i dag, hvor alle politikere ønsker å pynte seg med rockemusikere i håp om å sanke unge stemmer. Den gang var det som om figurer fra to parallelle, men ikke interagerende universer, skulle ha krysset over.

Seinfeld og Tony Soprano på samme bilde, liksom.

Størst var nok likevel følelsen av svik fra hele den amerikanske musikk- freds- og ungdomskulturen. Elvis, som riktignok alltid hadde voktet sin egen nøytralitet og hevet seg kongelig over den jordiske debatten, hadde ikke bare valgt side. Han hadde valgt Richard Nixon. Symbolet på og årsaken til alt som var galt i verden.

Gjennom møtet med Nixon la også Elvis grunnlaget for en egen marginal, men seiglivet tradisjon i amerikansk rock’n roll: Den republikanske rock’n roller’en.

Det var en av mine bitreste opplevelser som rock’n roll fan da favorittbandet over alle favorittband, punkpionerene og ur-newyorkerne The Ramones, endelig kom til Norge for å spille i på Chateau Neuf 30. august 1980.

Vi hadde gledet oss i måneder, vi hadde fyret oss opp med samlede verker (som den gang bare talte fem studioplater og et livealbum) og vi var uniformert i pakt med dresskoden, lærjakker, t-skjorter, hullete jeans og slitte joggesko.

Hey ho, let’s go!, som Ramonesbrødrene selv pleide å si.

Ramones startet med et drønn, men mistet kursen da Oslopunkerne stormet scenen etter ti minutter, tok fra dem instrumentene. Til slutt gadd de ikke mer, og gikk tilbake til garderoben.

Hvorfor? Fordi det gikk rykter om at Ramones skulle støtte Ronald Reagan ved det kommende valget. Slikt ville ikke det politisk korrekte punkepolitiet ha noe av, så da kjøpte de seg sine dyre billetter, jaget bandet av scenen og satte en stopper for  moroa for alle andre i samme slengen.

Jeg husker ennå de fleste som var med på å ødelegge, og en dag skal den gjelden gjøres opp.(Ramones Reagansupport var imidlertid ikke så enkel. Det viste seg senere at det var gitarist Johnny som sto for den republikanske falangen i bandet, mens vokalist Joey var langt ute på venstresiden hos Demokratene).Det var imidlertid ikke bare Ramones som skulle stemme Reagan ved valget. Selveste Iggy Pop, punkens gudfar og superhelt nummer en i et miljø som egentlig proklamerte «No heroes», var også ute på galeien og ba folk stemme på Reagan.«Jeg har ventet på noen som kunne kommunisere gleden ved frihet og ikke bare gleden ved likhet», sa han til rockmagasinet Zig Zag. Den sittende presidentene Jimmy Carter stilte riktignok med Allman Brothers Band og Linda Ronstadt, men det svingte ikke riktig så mye ved inngangen til åttitallet.Det lille grepet republikanske presidenter og presidentkandidater eventuelt hadde blant kremen av rockere, har imidlertid gått samme vei som tilliten fra Europa de siste årene.

Et av John McCains største problemer denne valgkampen har vært å finne et band eller en artist som er villig til å la ham bruke en av sine låter til kampanjesang. Foreløpig har han fått nei av alle fra ABBA og Nancy Wilson til John Mellencamp og Van Halen. 

Og mens Nixon klarte å mønstre Elvis midt under Vietnamkrigen så er den fremste rockeren George W. Bush har på laget den gamle dårlige vitsen Ted Nugent.Det er Demokratene som er på offensiven, de har noen av nasjonens største rockere som R.E.M., Bruce Springsteen og Grateful Dead på laget.Og det er bra gutter det, bevares.

Men Elvis, Iggy og The Ramones? I rocken er fortsatt kvaliteten mer verdt en kvantiteten.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende