Det var vel det Republikanerne trengte aller minst: En visitt fra orkanen Katrinas bror Gustav i New Orleans, midt under landsmøtet.

CNN meldte i kveld at borgermesteren i New Orleans har beordret evakuering av byen. Hvorfor er det dårlig nytt for John McCain?

Glem Irakkrigen, glem Guantanamo, glem waterboardingtorturen, glem at Condoleezza Rice fikk en etterretningsrapport i august 2001 som het «Bin Laden er fast bestemt på å angripe innenfor USAs grenser», glem at visepresident Cheney skjøt en 78 år gammel advokat i ansiktet under en fasanjakt i 2006:

Ingen sak har vært mer belastende for Bushadministrasjonen de siste åtte årene enn måten presidenten håndterte virkningen av orkanen Katrina i New Orleans på.

 Bush hadde hatt ferie i en måned på ranchen i Crawford i Texas, da orkanen Katrina traff kysten av Louisiana utenfor New Orleans, 29. august 2005. To dager senere fløy han over området og tok ødeleggelsene i øyesyn i en avstand på nærmere 800 meter.

Etterpå landet han med helikopter på plenen foran Det hvite hus og vinket til kameraene med den ene hånden, mens han bar bikkja si i den andre.

Så holdt han det New York Times på lederplass siden har kalt «Bushs verste tale»:

«Jeg er overbevist om at dere etter hvert vil få livene deres i orden igjen, nye lokalsamfunn vil blomstre opp, den fantastiske byen New Orleans vil lande på beina, og på sikt vil det styrke Amerika».

Så ga han fra seg et av sine karakteristiske og antagelige ufrivillige knis, og forsvant.

Mens han snakket sto 85 prosent av New Orleans under vann. Takk skarru faen meg ha, mister President.

Katrina ble vendepunktet i Bushs presidentperiode. Det var etter orkanen at de synkende tallene for folk som mente han gjorde en god jobb krysset de stigende tallene for folk som mente han gjorde en dårlig jobb. De har aldri krysset hverandre igjen, Bare Richard Nixon, som ble tvunget til å gå av, har vært mer upopulær.

 Så at orkanen Katrina har bestemt seg for å gjenoppstå under navnet Gustav på sitt eget treårsjubileum midt under forberedelsene til Republikanernes landsmøte, er omtrent like populært som om Monica Lewinsky og Gennifer Flowers hadde kommet for å varme opp med stripping før Bill Clintons tale til Demokratene i forrige uke. Så hvis Gustav treffer med full styrke, kan vi antagelig glemme festivitetene i Minneapolis. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

John McCain har forandret både spilleregler og manus med sitt overraskende valg av visepresidentkandidat.

Det er for tidlig å si hvordan John McCains valg av visepresidentkandidat vil slå ut. Men han har i hvert fall matchet Demokratenes Obama/Biden-team og garantert oss den radikalt mest interessante amerikanske presidentvalgkampen i moderne tid.

Det første man tenker når man ser 44 år gamle Sarah Palin, er dette: Hun kan bli USAs første kvinnelige president. Og med en presidentkandidat på 72 år – den eldste president noensinne hvis han vinner – er det statistisk langt mer sannsynlig enn at Joe Biden noen gang blir det.

Og så: Hun ligner til og med på Gena Davies i tv-serien, «Commander in Chief», om nettopp USAs første kvinnelige president.

Det er et modig og spennende valg av John McCain. Han har gått for det man her borte kaller en «Gamechanger», en kandidat som forandrer hele spillet og gjør resultatet enda mer usikkert.

Det er også viktig å huske at valget av «Running Mate» er den første presidentbeslutningen an kandidat foretar seg. Og John McCain sender et elt nytt signal med dette. Et signal bort fra den rollen Barack Obama brukte store deler av sin tale på å beskylde ham for å ha: En rævdilter etter George W. Bush som ikke klarte å tenke selv, og som underforstått kom til å velge seg en egen rævdilter som kunne dilte etter McCain igjen.

Det er opplagt at McCain ønsker  utnytte potensialet blant frustrerte Hillary Clinton-velgere som ji i stor grad er kvinner. Det er et spennende og risikabelt valg.

Riktignok har 25 prosent av Hillary-velgerne at de ennå ikke er klare for å velge Obama. Men Demokartene står antagelig bedre sammensveiset etter Hillary og Bills taler. Og med Palins standpunkt til viktige saker for kvinnelige demokrater som våpen og abort, kan hun bli vanskelig å selge henne inn når den første viraken har lagt seg.

Til gjengjeld kan hennes tradisjonelle konservative agenda hjelpe han med ytterste høyrefløy i partiet, som aldri har vært særlig entusiastiske til McCain.

På den andre siden kan ikke Obama og Biden bruke hennes mest åpenbare svakheter mot henne, at hun er for ung og uerfaren. Nå er de to lagene gjensidig reversible mot hverandre:

En ung, svart karismatisk, men uerfaren presidentkandidat mot en ung, kvinnelig, karismatisk men uerfaren visepresidentkandidat.

Og en eldre, erfaren, men svært tradisjonell Washington-insider som presidentkandidat mot en eldre, erfaren, men svært tradisjonell Washington-insider som vise presidentkandidat.

Jeg hadde sant å si tenkt at Republikanernes måtte bli en nedtur etter alt det menneskelige dramaet hos Demokratene.

Men nå er det moroa begynner for alvor. Vi lever virkelig i en historisk tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da forlater jeg Denver etter den mest utrolige, spennnende og slitsomme snaue arbeidsuka i mine 23 år som journalist. Nå er det et par dagers intens kvalitetstid med familien i New York, før jeg drar til den norskdominerte byen Minneapolis i Minnesota for å se på hva Republikanerne kan finne på av ablegøyer. Takk for følget så langt, jeg ser at over 19.000 har vært innom det siste døgnet, og det er slett ikke verst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er jeg på plass på den gigantiske stadion hvor Obama skal holde sin tale.

 Stemningen er som sett før en hvilken som helst stadionkonsert. Pølser, souvenirsalg, digre colabegre med masse is. Det dundrer klassisk amerikansk rock og soul over anlegget.

75.000 publikummere er i ferd med å sige inn. Det går rykter om surpriseopptreden av Springsteen.

Jeg er ikke bare komfortabel med at dette er et politisk arrangement. Massesuggesjoner av slike dimensjoner bør begrenses til idrett og rock. Jeg er glad det er fred de er kommet for å be om, og kke krig.

Wonderboy

Nå spiller en av hovedattraksjonene, Stevie Wonder. Stemningen er jazzet godt opp med stadige påminnelser  om at det er 45 år siden Martin Luther Kings berømte tale.

Kongressmann, John Lewis som var sammen med King den dagen, har snakket. Det samme har Kings datter.

Og storskjermene kryssklipper stadig King og Obama, så ingen skal gå glipp av parallellen.

Sheryl Crowe har sunget sanger om Dalai Lama, og det har vært fellesbønn og nasjonalsang og enda flere talere.

Best så langt: New Mexicos guvernør Bill Richardson, som overraskende skiftet side til team-Obama i påsken (Noe som fikk Clintons tidligere krigsgeneral til å kalle Richardson for Judas). Richardsom skulle egentlig ha talt i går, men Bill Clinton gikk så langt utover taletiden at han måtte flyttes.

Tilfeldig? Neppe

Også skal de stadig ha oss til å melde oss på noe tekstmelding greier. Jeg har blitt lurt av den godeste Barack Obama der før (Se "Brev fra Barry") så jeg står over. Dessuten må jeg spare batteriet til bloggingen.

Men altså. Nå er det Stevie W. som får stadion til å svinge. Og neste på lista er funky Al Gore!

«Dette er galskap»

«McCain vil fortsette 90 prosent av Bushs økonomiske politikk», sier Gore. «Hey, jeg tror på resirkulering, men dette er galskap».

Gore leverer det sterkeste angrepet på republikanerne så langt. Beskylder dem for å være i lomma på storindustrien og Bush for å ha vanæret nasjonen med tortur og Guantanamo.

Gore sammenligner Obama med Lincoln, som hadde omtrent like mye/lite erfaring da han ble president.

Gore fikk størst applaus så langt. Hele stadion er et hav av amerikanske flagg.

Nærmere tjue generaler og admiraler marsjerer inn på scenen i sivil for å være garantister for Obamas sikkerhetspolitikk.

Nå spiller de Born in the USA over anlegget. Noe er på gang…

Og John Lennons Power to the People…

Falsk alarm. Mange vanlige folk har fått problemer pga Bush og co og står nå frem og vitner for Obama.

Og heeeer er Oobama!

Mer følger utover natten!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forfatteren F. Scott Fitzgerald sa at det ikke fantes noen 2. akt i et amerikansk liv. Bill Clinton gikk natt til i dag inn i sin fjerde.

Det står ikke til å nekte for at det hang en tung aura av forventningsfull skadefryd over radene med de 15.000 journalistene som er tilstede her her på Demokratenes landsmøte.

Ville Bill lage skandale? Ville han komme på scenen, litt rød og amper slik vi har sett ham gjennom hele primærvalgkampen, prøve seg på en halvhjertet omfavnelse av Obamas presidentkandidatur, for så å si noe dumt vi kunne fråtse i de neste dagene?

Ryktene hadde gått om at Bill var i slett lune. Han var sur fordi ikke Hillary var blitt skikkelig vurdert som visepresidentkandidat. Han var sår fordi han mente Obamakampanjen hadde antydet at han var rasist under valgkampen. Han var furten fordi han ikke var tildelt rollen som angrepshund på republikanerne og måtte snakke om utenrikspolitikk i stedet.

Det manglet liksom bare en sak basert på anonyme kilder om at Bill ikke var fornøyd med room service og at han hadde forulempet en kvinnelig kelner i fylla.

Men Bill Clinton lurte oss alle, gitt. Han skjønte at dette var hans sjanse til å ta tilbake oppmerksomheten og beundringen som han har vært så avhengig av, og som kan kjøre ham til en av verdens beste talere når han først får det.

Og er det èn ting Bill Clinton har hatt suksess med i sin karriere som politiker, så er det budskapet om forsoning. Det var det som gjorde at alle angrepene fra Bush I på damehistoriene og marihuanarøykingen i 1992, prellet av ham. Og det var slik han overlevde den ydmykende riksrettssaken.

Så Bill grep Barack Obamas presidentkandidatur som om det var en amerikansk fotball, spurtet i elegante svinger over hele banen mens han lekende lett dyttet unna alle tidligere innvendinger og uttalelser til publikums elleville begeistring.

 Jeg har aldri opplevd noen lignende reaksjon på noe arrangement jeg har vært tilstede på, ikke på rockekonserter, ikke på fotballkamper.

- Husker dere valgkampen i 1992, ropte Bill.

 - De sa jeg var for ung! De sa jeg var for uerfaren! Lyder det kjent?

Det gjør det. Ikke minst fordi Bill sa det samme om Barack Obama for bare noen uker siden. Men du kan ikke stoppe en naturkraft som Bill Clinton med slikt flisespikkeri.

Selv Barack Obama skal få vanskeligheter med å toppe den forestillingen på Invesco Stadion i kveld. Og bare det faktum at han vet det, gir sikkert The Comeback Kid den paybacken han trenger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

«Kjære Anders. Så du Michelle i går? Jeg er så heldig som er gift med kvinnen som leverte den talen. Jeg har fått mye ros for talen jeg holdt i 2004, men jeg tror hun slo meg gitt. Og jeg sier ikke det bare fordi hun er kona mi – jeg tror virkelig det var den beste talen i kampanjen så langt. ».

Jeg svarte i går morges.

«Kjære Barry. (Nære venner kaller ham det). Ja, jeg så henne. Førr ei dame! Den beste talen i Denver – så langt. Men i går så jeg Hillary. Jeg tror hun slo henne, gitt. Og jeg sier ikke det bare fordi hun er kona til Bill – jeg tror virkelig at det er den beste talen på landsmøtet, så langt.»

Du syns kanskje dette er en unødvendig ærlig måte å svare på. Klart fyren er stolt av kona si. Kunne jeg ikke bare si meg enig og tie stille om at jeg syns Hillary var bedre?

Men da kjenner du ikke Barry. Han har hele tiden understreket at han ikke vil omgi seg med ja-menn.

«Jeg liker ikke å ha masse ja-folk rundt meg. Det er delvis det som skjedde med Bush. Han omga seg bare med folk som var enige med han hele tiden » sa han, første gang det var snakk om hvem han skulle velge som visepresident.

Det var for øvrig gjennom valget av visepresident at Barry og jeg ble kjent. Jeg meldte meg på en liste som skulle gjøre at jeg var blant de første som fikk beskjed når han hadde valgt visepresident.

Dette var selvfølgelig bare en jobbgreie fra min side. Men Barry må ha kjent igjen navnet mitt eller noe sånn (hey, vi snakker Norways LARGEST newspaper her), for han begynte å sende meg masse mail og var på fornavn med en gang.

«Kjære Anders. Nå er det like før jeg bestemmer meg. Kan du forresten bomme meg fem dollar?», etc.

Mulig han ble litt sur fordi jeg ikke sendte penger, for den dagen visepresidentvalget var klart, ble jeg varslet av CNN tre og en halv time før Barry fikk ut fingeren. Og mens jeg sitter her og skriver dette, begynner jeg å lure på om han har lagt på røret til meg for godt, for nå fikk jeg akkurat svar på siste mail:

«Automatisk respons. Denne mailen kunne ikke leveres til mottager. Vennligst ikke besvar denne mailen».

Kanskje fyren bare vil ha ja-folk likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

John McCain fortsetter å sprute ut tv-reklamer hvor han bruker Hillarys gamle angrep på Obama fra i vår. Her er den – foreløpig – siste.

Klikk på bildet for å se videoen.

Dette er mer eller mindre en direkte kopi av Hillary Clintons reklameangrep på Obama fra i vår; de sovende barna, den ringende telefonen, terroristene og diktatorene som er på tråden og spør om de kan ødelegge USA?(Hvis Obama blir valgt er svaret høyst sannsynlig, Ja vær så god, bare forsyn dere).

Men snutten får ekstra styrke ved at Hillary sier at McCain er bedre rustet til å bli president enn Barack Obama.

Dette er vel så mye Hillary Clintons problem som det er Barack Obamas problem. Det er Hillary som har servert McCain slaktekniven, og det er hun som må ta den fra ham igjen.

Hun har begynt så smått allerede. I et møte med alle delegatene fra hjemstaten New York som hun representerer, skal hun ha gått klart ut og sagt at «Jeg er Hillary Clinton, og jeg har ikke godkjent dette budskapet», som er en vri på et alle kandidatene sier på slutten av sine offisielle kampanjeannonser.

Men når hun står på scenen i Pepsi Senteret i kveld, må hun gå kraftigere ut. Hun må ta fra McCain kniven hun ga ham, og bruke den mot han. Det må bli blodig, og det må være overbevisende, om hun skal fortsette å være en av de viktigste toppene i det Demokratiske partiet.Gårsdagens seanse i Pepsi Senteret var varmt og hyggelig, med Ted Kennedy tilbake fra sykesenga og en riktig fortryllende Michelle Obama som snakket om mannen sin og døtrene sine.

Demokratene kan imidlertid ikke fortsette å vende det andre kinnet til i kampen mot Republikanerne om de skal vinne dette valget. Det nytter ikke å sitte ned å sutre over at Republikanerne bruker metoder som de utviklet for førti år siden under Richard Nixons og Gordon Liddys Dirty Tricks Department.

It’s time to fight back, som de sier i Hollywood.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere skrevet om kitchpreget på mange av Obamavarene. Men denne dukken som jeg fant utenfor Pepsi Center i Denver i går, er vel beyond kitch, og over i noe helt annet. Jeg vet bare ikke helt hva. Han ser ut som Cosby, lett tilsjasket av forfrisknnger. Jeg har kjøpt en til min sønn på tre.

Ellers ble jeg litt overrasket over å finne ut at denne demografiske gruppen støttet Obama:

"The ‘conomy ‘as been goin’ south, and this Obama-fella seems to bee the smartest boy around", svarte fyren da jeg spurte om hvorfor han gikk for Obama.

Andre velger andre kandidater. Denne fyren fra Anchorage i Alaska hadde funnet en som hevet seg over partipolitikken:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

DENVER: Hvis ikke Demokratene klarer å samle seg i løpet av noen få dager på landsmøtet her i Denver, kan USA like godt ta John McCain i ed som ny president på Republikanernes landsmøte i Minneapolis neste uke.

Delegatene på Demokratenes landsmøte våknet i dag til en ny angrepsreklame fra McCain-leiren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rollefordelingen var åpenbar da Barack Obama i går presenterte sin «Running Mate», Joe Biden i ettermiddag. Biden skal brukes til å angripe sin gamle venn og slagbror John McCain. Det er ikke først og remst utenrikspolitisk tyngde Biden skal bidra med, men appellen til de demokratiske velgerne som har foretrukket Hillary Clinton fremfor Obama.

Obama nevnte ikke John McCain med et ord. Men det gjorde Joe Biden som entret podiet som en gammel bokser til tonene av Bruce Springsteens «Come on up for the rising». Etter noen innledende gjengjeldelser av komplimentene fra Obama, gikk han rett i strupen på sin gamle venn, John McCain, som han har stått rygg mot rygg med i Senatet mange ganger.

- Den brutale sannheten om John McCain er at du kan ikke forandre USA når du har støttet George Bush 95 prosent av tiden. Du er ikke klar for å bli president når du tror at Bush har ført en god økonomisk politikk. Jeg er skuffet over John McCain, som har gjort knefall for skittkastingsteknikken han selv engang var gjenstand for og tok avstand fra.

Biden gjorde også narr av McCains mange hus, før han fortsatte å snakke om Obama:

Du lærer mye om en mann når etter å ha møtt ham i 12-13 debatter og ser hvordan han reagerer når ting blir tøffe og stygge. Denne fyren har en ryggrad av stål. Han er en en klarttenkende pragmatist som vil få jobben gjort.

Biden fortsatte å snakke om sine mest trofaste velgere, brannmenn, politifolk og andre hardtarbeidende arbeidsfolk. Og han sluttet kraftpatriotisk:

- Det er vår tur nå. Det er Amerikas tur nå. Gud velsigne Amerika. Og Gud velsigne våre væpnede styrker.

Det er åpenbart at dette kommer til å være rollefordelingen i resten av valgkampen, Obama og Biden som et «slem purk/snill Purk»-team, hvor Biden er den tøffe angrepshunden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende