Forrige uke ble Lawrence Reynolds reddet fra selvmordsforsøk. I dag henrettes han i Ohio.

Lawrence Reynolds jr., som er dømt for drap og voldtektsforsøk på en 67 år gammel dame, skulle egentlig henrettes i Southern Ohio Correctional Facility tirsdag for en uke siden, da han overraskende tok saken i egne hender.

Da vaktene sjekket ham søndag kveld, lå han bevisstløs på cellegulvet etter å ha tatt en overdose.

Det er ikke kjent hva slags piller han hadde fått i seg, men de skal ha vært reseptbelagt, og Reynolds hadde samlet dem opp over lang tid.

Han ble straks tatt ut av cellen og brakt til sykehuset i Youngstown, hvor han ble pumpet og satt under overvåkning 24 timer i døgnet. Guvernør Ted Strickland innvilget en utsettelse på en uke, slik at Reynolds kunne komme seg på beina igjen i god tid før neste henrettelsesdato.

Det er andre gang på et halvt år at Strickland har utsatt henrettelsen av Reynolds. Forrige gang var i oktober i fjor, etter at fengselsmyndighetene hadde mislyktes i å henrette Romell Broom, som er dømt for voldtekt og drap på en 14 år gammel jente.

Bødlene fant rett og slett ikke noen blodårer de klarte å pumpe giften inn i på Broom, og måtte gi opp etter to timer og atten forsøk.

Broom er bare en av to personer som har overlevd et henrettelsesforsøk i USA, og han lever fortsatt med en midlertidig utsettelse hengende over hodet.

Reynolds advokater klarte å bruke Brooms sak til å skaffe Reynolds en utsettelse. Frem til forrige uke, da han altså prøvde å komme myndighetene i forkjøpet med overdosen sin.

I det kostnadsorienterte amerikanske helsevesenet er det helt sikkert noen som har regnet ut hva det kostet å holde Reynolds i live en uke ekstra med pumping, overvåkning og det hele. Men kanskje man hadde penger til overs etter det man sparte på Christopher Newton for tre år siden.

Christopher Newton var en dødsdømt fange i Ohio som «gikk med på» å bli henrettet i 2007, blant annet ved å stå over alle ankemuligheter. Ikke bare det, han nektet å samarbeide med de som etterforsket drapet han hadde begått på en cellekamerat i fengselet, med mindre myndighetene garanterte at de ville be om dødsdom.

Newton hevdet faktisk at noe av motivet for drapet var at han visste at han ville kunne oppnå dødsstraff.

Hans offentlig oppnevnte forsvarere protesterte riktignok, og sa at Newton led av en rekke mentale forstyrrelser som gjorde ham uegnet for dødsstraff. Men aktoratet mente at han gjorde seg til, og retten fant ut at han var i stand til å forstå rekkevidden av å si fra seg ankemulighetene.

Fordi han var så samarbeidsvillig gikk det bare seks år fra dommen ble avsagt og til den ble effektuert, noe som er bortimot rekord i Ohio, hvor ventetiden ellers har et gjennomsnitt på over ti år.

Newton sparte altså skattebetalerne for store summer.

Men om ventetiden var (relativt) kort, trakk selve effektueringen i langdrag.

Nok en gang fomlet legene. Det medisinske personalet prøvde å gi ham injeksjonen ti ganger, men blodårene sprakk hver gang.

Newton tok det sporty og spøkte og lo med dem som prøvde å drepe han gjennom hele prosessen, ifølge de offentlig oppnevnte vitnene. På et tidspunkt måtte de spenne ham løs fra reimene på bordet, slik at han fikk gått på do.

Så, endelig, kl. 11.53 torsdag 24. mai 2007 etter to timer på benken satt smellen der den skulle, og Christopher J. Newton åndet ut etter den lengste henrettelsen i Ohios moderne historie.

Det har vært 135 slike «frivillige» henrettelser i USA, siden Høyesterett gjeninnførte dødsstraffen i 1977. Det representerer i overkant av ti prosent av alle henrettelser.

Det kan være en rekke grunner til at en fange aktivt søker utøvelsen av dødsstraffen på denne måten: Anger, mentale forstyrrelser, religiøs overbevisning, pessimisme, behov for oppmerksomhet, etc.

Offentlige selvmord

I 1989 ble henrettelsen av Ronald Simmons, som var dømt for å ha drept 16 mennesker i Arkansas, utsatt mens han satt og spiste det han trodde var hans siste måltid.

En medfange hevdet at når Simmons frasa seg alle sine rettigheter til anke, underminerte han ankerettighetene til alle dødsdømte fanger.

Saken gikk helt til Høyesterett, som forkastet den med 7 mot 2 stemmer, og noen dager senere underskrev daværende guvernør Bill Clinton dødsdommen på nytt, slik at Simmons kunne henrettes på rekordtid.

Noen, som for eksempel Amnesty International, mener at henrettelsen av folk som Newton og Simmons ikke er noe annet enn et offentlig administrerte selvmord.

Guvernør Ted Strickland, som selv var psykolog i åtte år ved fengselet i Lucasville hvor Reynolds skal henrettes, ser paradokset:

- Det er ironisk, selvfølgelig, at du jobber for å holde liv i en som skal henrettes, men vi må utøve loven slik vi tolker den.

Ironi er en form som kan være vanskelig å forstå. Men noen tilfeller er det vanskeligere enn i andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Republikaneren Scott Brows vant over Demokratenes Martha Coakley i kampen om Ted Kennedys gamle plass i Senatet i natt.  Men Obama og helsereformen er de virkelige taperne.

Brown drev en valgkamp på løfte om “krig” mot den nye helsereformen og Obamas stimuluspakker. Med disse løftene klarte han å overbevise nok velgere til å fravriste Demokratene et senatsete i hjertet av det liberale USA. Det er et valgresultat som ikke bare sier noe om Massachusetts, men om den politiske stemningen i USA for tiden.

For når Demokratene mister Kennedys gamle plass, mister de også det knepne flertallet de hadde for å trumfe gjennom helsereformen uten at Republikanerne kunne hindre dem med filibusterteknikker.

Teknisk sett kan Demokratene fortsatt banke reformen gjennom før Brown formelt innsettes, men det ville være noe bortimot en krigserklæring, ikke bare mot velgerne i Massachusetts, men mot alle uavhengige og moderate velgere i USA, som Brown appellerte til med sine valgløfter.

Og er det noe Demokratene ikke kan ta seg råd til, så er det å støte fra seg moderate og uavhengige velgere nå, trekvart år før de såkalte «mellomvalgene» til Kongressen i november.

Valget i Massachusetts dreide seg ikke bare om helsereformen. Det dreide seg om arbeidsledigheten, om terrorfaren, om krigen i Afghanistan, om boligkrisen, om det voksende underskuddet på statsbudsjettet, det kalde været i sørstatene og alle andre mulige ting som en amerikansk president må ta ansvaret for, rettferdig eller ikke, når han har sittet et år i jobben.

Mange av disse problemene har Obama fortsatt tid til å, om ikke løse, så i det minste til å få kontroll over, før han starter sin kampanje for gjenvalg om to år.

Men helsereformen kan være tapt fordi Demokratene i Massachusetts ikke klarte å forvalte arven fra selveste Ted Kennedy. Og det på ettårsdagen for innsettelsen av Barack Obama, som vant Massachusetts med 26 prosent i presidentvalget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

PORT-AU-PRINCE: Det er vanskelig å forklare hvordan et råtnende lik lukter. Men selv om du aldri har kjent det før, skjønner du hva det er med en gang.

Foto: Thomas Nilsson

En sterk, søtlig, kvalmende stank, som river deg i nesen og overmanner deg med kvalme. En lukt du er genetisk kodet for å ikke tåle. En lukt som skal få de til å reagere og foreta deg noe – raskt.

Ikke raskt nok i Haiti, dessverre. Liklukten ligger stram i flere områder, du kjenner den før du ser de etter hvert velkjente inntrykkene av et par menneskeføtter som stikker frem fra under et plastikkdekke på gaten.

Man vet at dette er lukten av undergang, av sivilisasjonskollaps, av krig, folkemord og epidemier. Lenge etter at den har overmannet deg, henger den igjen i bakhodet som en tung hodepine.

Det bisarre i Port-au-Prince er hvor fort det er blitt en del av gatebildet.

Gatene er fulle av folk som vandrer frem og tilbake forbi likene. Når lukten er for ille holder de seg for nesa. Og når en lastebil stopper for å ta med seg døde kropper stopper de opp og ser på, og gir en hjelpende hånd om det trengs. Men stort sett går de forbi med litt glassaktige blikk. Antagelig er de forsynt med lidelse, og sansene har sluttet å ta inn mer.

Jeg har ingen grunn til å la meg sjokkere over reaksjonen. Etter å ha reagert med sjokk da jeg så de første likene henslengt i ruinene onsdag morgen, ser jeg nå bare etter lik i spesielle situasjoner som kan tjene min hensikt; å rapportere hjem. De psykologiske forsvarsmekanismene har satt inn. Skal man ta alt man ser inn over seg med alle emosjonelle sluser åpne, blir ville man bli sittende å riste i et hjørne.

Jeg har større problemer med å se på barna. Det er tusenvis av dem, skadete, hjemløse, gråtende. Det er vanskelig å ikke tenke på egne barn, og de sentimentale mekanismene settes i verk.

Port-au-Prince i januar 2010 har alle kjennetegn på helvete. Men det er et helvete hvor døden og lidelsen lever side om side med livet og selvoppholdelsesdriften. Haitierne, som ikke er ukjente med lidelse, takler katastrofen med en samlet ro og verdighet som kan være ubegripelig for en nordmann, som forventer at UD skal hente deg med helikopter om du går deg vill i fjellheimen på fottur i Nepal.

Men Port-au-Prince er også en sivilisasjon på randen av sammenbrudd. De trenger hjelp – nå. Alle nordmenn har mulighet til å bøte på vår dårlige medfødte samvittighet ved å gi dem penger – som i motsetning til sentimental medfølelse kan brukes til noe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Kan det skyldes at tidsforskjellen er så stor?, spurte morromannen Stephen Colbert i parodirollen som konservativ programleder på Comedy Centrals «The Colbert Report», et par dager etter at Obama var utropt til årets fredsprisvinner.

- Er det slik at når klokken er 10.00 om morgenen her, så er den fortsatt november 2008 i Oslo?

 På mange måter er det en god analyse. For men s Norge, og store deler av resten av Europa fremdeles er litt høye på Obamas valgseier i fjor, og tenker at den viser frem alt de liker ved USA, så har hverdagen for lengst satt inn for amerikanerne – enten de stemte på Obama, McCain, eller de ikke stemte på noen av dem.

 Og det er en hverdag med en arbeidsledighet på 10 prosent (den har ikke vært høyere siden Ronald Reagan var president i 1983), et kjempeunderskudd på statsbudsjettet og en finanskrise som fremdeles fører til at mange amerikanere blir kastet ut fra hjemmene sine.

 De dystre realitetene tatt i betraktning må man fremdeles kunne si at Obama er en relativt populær president, selv om andelen av de som syns han gjør en god jobb i forrige uke dyppet under femti prosent. (Sju prosent tilbake fra November).

Og at amerikanerne langt fra har gitt ham opp.

Men feelgoodstemningen som varte fra han ble valgt i november i fjor og til et stykke etter innsettelsen i januar, har lagt seg. Nå vil velgerne se resultater.

 I forrige uke fikk de Afghanistantalen om opptrapping.

Den burde ikke komme som en overraskelse på noen. Obama var helt klar på under hele valgkampen at han ville trappe ned i Irak for å trappe opp i Afghanistan.

Men det er like fullt en hard, realpolitisk avgjørelse som vil koste mange amerikanske soldater livet og som ikke vil gi noen rask politisk uttelling. I verste fall vil den kunne lede til en ny, endeløs Vietnamkrig.

 Denne uken kan helsereformen gå gjennom i Senatet. Kommer den gjennom noenlunde helskinnet, vil det være en av Obamas største politiske seiere. Ikke bare fordi det vil være den største sosialpolitiske reformen siden 60-tallet, men også fordi den er banket gjennom på rekordtid – i god tid før mellomvalgene til Kongressen neste år.

Men den kan også bli et nederlag, slik Clinton opplevde i sin første periode som president, og da vil en amerikansk helsereform være utenkelig i all overskuelig fremtid.

 Ledighetstallene som ble lagt frem fredag viste en svak bedring i forhold til forrige måned, og kan vise at utviklingen har snudd. Er det tilfellet, vil Obama neste høst kunne si at stimuluspakkene han (og George W. Bush – rett skal være rett) kastet inn i sluket på Wall Street, har fungert.

Men hvis pengene bare har reddet finansnæringen fra undergang og ikke skaper nye jobber for amerikanerne, vil tilliten til Obamas økonomiske politikk gradvis smuldre bort i løpet av neste år.

 Det er i en slik, delikat og følsom situasjon at Thorbjørn Jagland ringer begeistret fra Oslo og forteller at man har gitt Obama fredsprisen.

For Obamas motstandere er det en velkommen vits; Obama er så populær blant Europeerne at de gir ham priser for ting de håper han kommer til å gjøre.

For Obamas tilhengere er edt dårlig timing. La mannen vise hva han kan først, og vent med priser og gullklokke til han har stått løpet ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

POPULÆR MANN? Obama på West Point. (Bilde er tatt av Jim Young/Reuters)

Obamas popularitet er sterkere i Europa enn den er i USA for tiden. Med talen i natt utfordret den amerikanske presidenten sine beundrere til å støtte hans politikk med mer enn ord.

Obamas avgjørelse om å øke den militære tilstedeværelsen i Afghanistan burde ikke komme som noen overraskelse på noen, verken i et kortere eller lenger perspektiv.

I det korte perspektivet har amerikanske medier i flere uker lekket at Obama langt på vei kom til å imøtekomme øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Afghanistan, general McChrystals krav om 40.000 nye soldater.

De 30.000 presidenten vil utplassere i løpet av det neste halvåret er litt flere enn han selv ønsket og litt færre enn McChrystal ville ha, og dermed et klassisk politisk kompromiss.

I det lange perspektivet har det helt siden valgkampen vært klart at Obama ville øke innsatsen i Afghanistan – på bekostning av innsatsen i Irak.

Det var hans måte å vise moderate og høyreorienterte velgere på at han var like tøff i krigen mot terror som noen Republikaner. Han ville avvikle den unødvendige Irakkrigen og heller konsentrere seg om den nødvendige krigen mot Taliban.

Mange av velgerne hans, spesielt fredsaktivistene på venstresiden, valgte å overhøre disse valgløftene, og så på dem som tom retorikk. I natt viste Obama at han vil holde løftene sine.

Men samtidig ga han et nytt ambisiøst løfte som kommer til å øke vekten på hans allerede ganske tunge bør av forpliktelser: Han skal begynne tilbaketrekningen av styrkene allerede sommeren 2011 for å overlate oppgaven til Afghanerne selv. Gjennom sine nærmeste medarbeidere har han latt det skinne gjennom at målet er at amerikanerne skal være ute av Afghanistan innen 2013, når Obama avslutter sin første periode som president.

For å få til dette trenger han hjelp av sine allierte. Alle statsledere som så gjerne vil ha Obama på besøk – eller komme for å besøke han i Washington – for å kunne sole seg i glansen av tidenes politiske superstjerne, blir nå bedt om å legge i potten. Obama brukte ikke George W. Bushs ord fra sju år tilbake om at “enten er du fmed oss, eller så er du for terroristene”.

Men når han sier at «Det som står på spill er ikke bare en test av NATOs troverdighet – det som står på spill er sikkerheten til våre allierte og den allmenne sikkerheten i verden», så kan det i grunn leses på akkurat samme måte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

OSLO/NEW YORK/FACEBOOK: Det er greit å være annerledes i Norge. Helt til du går på feil buss.

 Jeg hadde ikke sett Øystein på mange år da vi plutselig ramlet borti hverandre på Facebook i høst, og begynte å ta opp tråden.

I forrige uke postet han dette på veggen sin:

«Havna i trøbbel på bussen hjem i går fordi jeg ga en kompis en avskjedsklem. En liten snørrvalp fra Mogadishu prøvde å yppe til bråk. Han mente jeg var homo og at det var en fornærmelse mot hans religion. Han var sammen med 5-6 andre og de var småfulle og steine. Måtte stå opp for meg sjøl da, vettu. Heldigvis viste et par av kompisene hans litt mer respekt og det ordna seg uten håndgemeng. En tankevekker».

Det var en tankevekker for meg også. Jeg sendte ham et svar på direktemelding:

«Har bare hørt snakk om sånne situasjoner men aldri fra noen som har opplevd dem direkte. Hvor var det at det skjedde?»

Øystein: «20-bussen mellom Carl Berner og Torshov. Det var guffent. Minnet meg om opplevelser fra (sted utenfor Oslo) da jeg var ung og «annerledes».

Jeg spurte hvordan han hadde taklet det. Øystein svarte:

«Det som redda meg var at han begynte å prate om at han var så aggressiv fordi han ikke hadde fått røyka i dag. «Å, du har ikke fått jointen din», sa jeg. Så lurte han på om jeg skulle være med å røyke. Da jeg svarte at, nei jeg har vært sprøytenarkoman, så jeg er ikke interessert, blei kompisene hans mere respektfulle, unnskyldte ham med at han var full (intoleranse og fyll var visst greit i henhold til hans religion) og dro ham med av bussen.»

Anders: «Ble ganske opprørt av historien din. Mener at det er en sak for VG, men vet ikke hvordan du stiller deg til det…?»

Øystein svarte:

«Tror bare det vil nøre oppunder rasismegreiene. Men som jeg sa til han fyren; jeg respekterer ham og hans religion og skal kunne forvente respekt tilbake. Det er kjipt å bli utsatt for diskriminering uansett hva slags «annerledeshet» man «lider» av!»

Jeg kjente at jeg var stolt og ganske imponert av Øystein, hvordan han hadde stått opp for seg selv, og hvordan han hadde håndtert situasjonen uten å bruke vold. Han har vært ute nok vinternetter gjennom årene til at han ikke blir stivfrossen av å møte dypfryste holdninger.

Noen vil si at der er naivt av ham å ikke ville «nøre opp under rasismen», men jeg er egentlig stolt av det også. Øystein er en hedersmann, en gammel friker og tidligere narkoman som vet noe om hva det vil si å være annerledes.

Men han er ikke homo, selv om han er mann nok til å gi en kamerat en klem på bussen. Det betyr at situasjonen egentlig oppsto ved en misforståelse. Øystein fikk ved en tilfeldighet innsikt i en annerledeserfaring han hittil har vært spart for:

Hvordan er det for en homofil gutt å kjøre buss gjennom Oslo sentrum en natt i 2009?

Er han redd når han ser en gjeng med innvandrergutter komme på? Tenker han: Jeg håper de ikke skjønner at jeg er homo? Føler han seg skamfull over sin egen frykt?

Trusler på bussen var ikke noe som kom til Norge fra Afrika eller Asia. Da Øystein og jeg ble kjent som 16-åringer i Oslo på tampen av søttitallet, skulle det ikke så mye annerledeshet til for å føle seg utrygg på siste buss hjem.

Litt for langt hår, litt for høyt hår eller litt for unnvikende blikk, var nok til å påkalle oppmerksomheten fra påseila gode landsmenn. Og oppsto det mistanke om at du var homo kunne du like godt gå av bussen og banke opp deg selv.

Jeg kjørte mye offentlig kommunikasjon med hjertet i halsen på den tiden. Mange unge innvandrere opplevde det helt sikkert på samme måten.

Norge har gjennomgått en kulturrevolusjon i forhold til annerledeshet siden den gang – på overflaten. Det er større aksept for andre holdninger, andre livsstiler, andre kulturer og andre levemåter enn det var i det gamle, homogene Norge før oljerikdommen frigjorde oss.

Og fordi jeg er blitt voksen i løpet av denne tiden, fordi jeg ikke lenger har langt eller høyt hår og så godt som aldri kjører bussen alene hjem en lørdagskveld fra Torshov til Carl Berner, kort sagt – fordi jeg ikke lenger er annerledes – har jeg trodd, eller likt å tro, at forandringen har gjennomsyret hele samfunnet.

Men hvis historien til Øystein er representativ, har jeg tatt feil. Og det verste er i så fall dette; at de som selv til tider har måttet betale en høy pris for det å være annerledes, er redd for å stigmatisere sine egne plageånder.

For tredve år siden var det i det minste ingen som forventet at du skulle føle solidaritet med dem du var redd for.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

The Daily Shows Jon Stewart hadde en utrolig parodi på Fox News’ nye stjerneskudd Glenn Beck forleden:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fortsatt inspirert av Voxpopuli, her er fredagsdiktet, Bat Poem av Adrian Henri og Andy Roberts:

Take me back to Gotham city, Batman
Take me where the girls are pretty, Batman
All those damsels in distress
Half-undressed or even less
The Batpill makes ‘em all say Yes Batman

Help us out in Vietnam, Batman
Help us drop that Bat-Napalm, Batman
Help us bomb those jungle towns
Spreading pain and death around
Coke ‘n candy wins them round Batman

Help us smash the Vietcong Batman
Help us show them that they’re wrong Batman
Help us spread democracy
Get them high on LSD
Make them just like you and me Batman

Show me what I have to do Batman
‘Cause I want to be like you Batman
Flash your Batsign over Lime Street
Batmobiles on every crimestreet
Happy Batday that’s when I’ll meet Batman

Det var ikke bare The Beatles som gjorde Liverpool til et av de viktigste internasjonale sentraene for kulturrevolusjonen på sekstitallet. En strøm av musikere, billedkunstnere, forfatter og poeter utgjorde et kulturelt kraftsenter i den gamle javnebyen, og bidro til gjensidig påvirkning av hverandre.

En av de mest vitale musikk og poesigruppene kalte seg betegnende nok “Liverpool Scene”, og i likhet med så mange andre motkulturfenomener fra de britiske sekstitallet, ble de båret fre av BBCs legendariske plateprater, John Peel.

Diktet Bat Poem av frontfigurene Henri og Roberts var inspirert av tidens populære Batman/Lynvingen-serie fra amerikansk tv. Et par av versene er nok litt tunglabbet i ironien og preget av den altoppslukende kampen mot Vietnamkrigen, men første og siste vers er tidløs pop-kunst.

I en tv-opptreden fra 1969 la de også inn en hyldest til det lokale, ikke helt ukjente fotballaget fra byen:

Help us out in Goodison Park, Batman
Come down to Anfield just for the lark, Batman
Help us save our gracious team,
Lois Lane’s belowest dream
Come enjoy the local scene, Batman

Og helt til slutt; for virkelig å skjønne rytmen og metrikken i diktet; her her åpningen på den legendariske tv-serien:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Folk som frykter multikulturalismen bør holde seg borte fra New York.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

BUSINESS CLASS (VG) Bak sløret, helt foran i flykabinen, finnes en hemmelig verden.

I episoden «Bizarro Jerry» i komiserien «Seinfeld», får Jerrys håpløse venn George bekreftet en gammel mistanke han har hatt: Alle vakre kvinner tilhører en hemmelig klan som møtes på et hemmelig sted, kjent via legender og rykter gjennom historien som «Den forbudte by».

Typer som George har ikke vært innenfor murene i Den forbudte by på flere århundrer, men via litt flaks, litt bløff og noen misforståelser befinner han seg plutselig på innsiden, og kan komme og gå som han vil.
Adgangen varer selvfølgelig ikke lenge. Georges ubrytelige karma har satt ham på gaten igjen mot slutten av episoden. Slik Adam og Eva ble forvist fra paradiset, må George leve resten av sitt liv med kunnskapen om hva han har mistet.

Ville det ikke ha vært bedre om han aldri hadde vært på innsiden, så visste han i det minste ikke hva han går glipp av?

Jeg tenker på George Costanza hver gang jeg klemmer meg ned i midtsetet på et passasjerfly med tennene i knærne og to King Size-amerikanere på hver side. Jeg har aldri vært spesielt glad i å fly, og det skyldes mer klaustrofobi enn frykten for å styrte, men inntil nylig var det en situasjon jeg aksepterte og avfant meg med. Skal du komme deg fra Oslo til omverden må du gjennom en skjærsild på noen timer med ekstremt ubekvem sittestilling.

Men det var før jeg ble oppgradert og fikk oppleve Den forbudte by på den andre siden av sløret der økonomiklassen slutter.

Det siste året har jeg fløyet såpass mye at bonusbarometeret mitt hos Continental og Delta Air plutselig fikk noen utslag jeg ikke var forberedt på. På vei hjem fra jobb i Los Angeles til New York i sommer på et stappfullt fly hvor jeg satt skviset sammen på min faste plass mellom to tjukkaser rett før avgang, gikk plutselig sløret til side og en purser som så ut som han kunne være budbringer fra høyere makter, skrittet ned midtgangen med blikket festet på meg:

- Mister Gaiwer, Sir. Will you please follow me?

Med alt mitt pikk og pakk i armene gikk jeg den motsatte kanossagangen tilbake til utgangen. Sløret gikk til side og der, som en ubesatt trone lyste et tomt sete med brede armlener og plenty med benplass mot meg.
I det fjerne hørte jeg et svisj mens sløret ble trukket for igjen bak meg, og jeg nærmest svevde frem til det ledige setet mens purseren tok jakken og håndbagasjen min, og en flyvertinne som så ut som Nancy Sinatra i 1967-utgaven spurte om hun kunne tilby meg en liten preavgangs forfriskning?

Jeg skulle videre til Oslo fra New York, og burde benyttet anledningen til å sove, men jeg ville ikke gå glipp av et sekund.

Så jeg sa ja til et glass sjampis før take off. Jeg sa ja til det varme håndkleet før maten. Jeg sa ja til forrett, hovedrett og dessert. Til hvitvin til fisken, rødvin til biffen, konjakk til kaffen og hva de ellers fant på å tilby meg av complimentary ditt og datt.

Det beste var likevel ikke serveringen, det var bare en bonus.

Det beste, ved siden av det faktum at jeg ikke måtte utsette skjelettet mitt for påkjenninger som jeg føler aldri helt kan rettes opp igjen, var følelsen av å bli behandlet som et fullverdig menneske.

Ikke noe av «hva i all verden er det du ønsker nå, da»-blikket fra en overarbeidet flyvertinne når du spør om det hadde vært mulig å få et plastglass med lunkent vann, for å skylle ned den tørre bagetten.
Ikke et snev av skolelærer-på-randen-av-hysteri i stemmen hennes når hun påpeker at du har glemt å rette opp stolryggen og putte håndbagasjen inn under setet foran deg.
Bare vennlig, profesjonell imøtekommenhet av typen du finner de fleste andre steder i samfunnet, men som virker som den rene avgudsdyrkelse når du er kapslet inne i en flykabin og har brettet deg sammen for en mange timers tur.

Men i likhet med Georges erfaring fra Den forbudte by, har jeg mine stunder hvor jeg lurer på om jeg ikke egentlig var lykkeligere i min uvitenhet om hva jeg gikk glipp av.

For oppgradering skjer bare en av ti ganger. Og det er de ni andre gangene som er virkeligheten.
Helt fra jeg går gjennom sikkerhetskontrollen og like frem til vi triller frem til rullebanen, lever håpet i meg:
Vil jeg bli ropt opp på gaten og bedt om å komme frem til disken? Vil jeg bli tatt til side under ombordstigningen og gitt et annet boardingkort? Vil purseren komme i siste sekund, fiske meg ut av sardinboksen og omplante meg som en frittsvømmende gullfisk på den andre siden av sløret?

Jeg føler at jeg egentlig hører til der inne nå. At jeg er som prinsen fra eventyret som ved en ren misforståelse er blitt forbyttet ved fødselen og plassert i fattigkvarteret.
Jeg rekker å kaste stjålne blikk inn bak sløret hver gang flyvertinnen går inn og ut. Jeg kjenner lukten av varme håndklær og hører klirringen fra noe som i hvert fall ikke er plastbestikk.

Så nært, og likevel så fjernt.

Komikeren Steve Martin, som har et hovedfag i filosofi, har en gang sagt at «om du studerer et fag som geologi kan du glemme alt etter eksamen. Men studerer du filosofi vil du huske akkurat nok til å ødelegge deg for resten av livet».

Det er slik jeg har det med livet bak sløret. Jeg husker akkurat nok til å ødelegge alle fremtidige langdistanseflyginger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende